Det var en gang en kvinne ... hun lever den dag idag. Hun hadde en selsom opplevelse som godt kan sammenliknes med en 'Forvandling'.
Denne kvinnen oppdaget ikke at årene gikk, før mannen hennes plutselig en dag var borte.
Da kom det et ukjent begrep seilende inn i livet hennes - 'Ensomhet'. Og mens hun gikk der i sin 'ensomhet' kom plutselig ett til rett mot henne.
'Inspirasjon'.
Der det første var ubesluttsomt og famlende, var det siste pågående og virvlende.
Det siste tok det første i nakken, slengte det opp i lufta, virvlet det rundt og slapp taket.
Det første landet ør i ensomheten sin, svimet rundt og falt sammen som: En som het ...!
Aha - tenkte inspirasjonen, den var glup. Heretter heter du: "En som het En."
Det var helt naturlig for inspirasjonen å se at den 'Ene' var utelatt i ordet slik det hadde vært tolket på Jorda i evigheter.
Begrepet sto ikke for et menneske i arm fortvilelse og mismot, men ett som hadde ervervet Alt.
Det skulle holdes skjult.
Med dette fikk kvinnen et helt nytt liv. Hun gikk fra å være den - 'ensomme', 'forlatte', 'sorgfulle' og til og med 'etterlatte', til å framstå som den Ene!
Rett og slett.
Og mer hel og mangfoldig og livfull og fullkommen kunne hun ikke bli.
Ensomheten var blitt til selve symbolet på Ascension!
Alle er EN!
Tukáte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar