Barn, ikkje le av den fuglen
som flaksar så hjelpelaust av stad.
Vinden har skilt han frå dei andre ...
– I diktet «Einsamflygar» (1957) bruker Vesaas fuglen som metafor for å uttrykke medfølelse med sårede og utstøtte medmennesker.
Menneskeheten er nå ren Bevissthet. Menneskene bærer nå Bevissthetskropper. Jeg Er den Jeg Er.
søndag 29. mars 2009
tirsdag 24. mars 2009
Nola og Friheten
Det er sikkert noen som kjenner seg igjen i symbolikken her.
Det var en gang et reir – nesten i toppen av et høyt tre midt i en stor skog. Mamma Fugl hadde bygd reiret med stor omsorg, for det skulle være et sted med trygghet og tilflukt for hennes små.
Inne i et av eggene begynte en babyfugl å våkne. Hun het Nola, og på et eller annet vis visste hun at hun var annerledes. Hun var nysgjerrig, og ville forstå denne behagelige men begrensede verdenen hun levde i. Hun ville bevege og strekke seg, men ettersom hun vokste inne i egget, føltes det stadig mindre behagelig. Og Nola ble rastløs.
En dag klarte hun det ikke lenger. Hun kunne knapt nok bevege seg, knapt nok puste, og hun måtte bare gjøre noe. Så hun strakte og pushet og slo mot veggene i virkeligheten sin, helt til de begynte å sprekke. Plutselig ble det solskinn! Og frisk luft! Og det vakreste vesen hun på noen måte kunne forestille seg smilte ned til henne i fullstendig kjærlighet.
Da Nola kjempet for å komme seg ut av egget, ble kroppen hennes sliten. Men nå var hun lykkelig – og fri! Hun hadde sluppet fri fra dette stedet med slike tette begrensninger. Mamma Fugl smilte til den svake lille kroppen foran seg. Hun plukket opp bitene fra eggeskallet, og tok dem bort, noe som virket som et mirakel for Nola. Så fløy Mamma Fugl bort for å finne frokost. Nola fulgte forbløffet med. “Dette må være en engel”, tenkte hun. “Se på de vingene, se hvordan hun kan gjøre så mye magisk. Det er så visst mye mer enn jeg kan gjøre.”
En nydelig, solfylt dag satt Nola på kanten av reiret og nøt den varme sommerlufta. Mamma fløy over henne og sa; ”Det er tid for å fly kjære Nola. Jeg har lært deg alt jeg kan, nå må du gjøre det selv.”
Nola bare satt der, alle slags følelser for gjennom henne. Hun var spent fordi dagen endelig hadde kommet, men hun var også veldig bekymret. Hva om hun IKKE fikk det til? Hva om vingene hennes ikke fungerte slik som Mammas? Hva om hun glemte alt Mamma hadde lært henne de siste ti ukene? Hva om … , hva om vinden begynt å blåse? Plutselig ga Mamma henne et puff. ”Mamma”, ropte hun. ”Det er tid for å fly kjære,” sa Mamma, og ga henne et enda sterkere puff. Nola mistet nesten balansen, og da hun strakte ut vingene for å rette seg opp, lente Mamma seg forover og puffet henne over kanten.
Nola beveget forsiktig vingene, hun begynte å føle hvordan dette fungerte. Hun kom til ei lav grein og prøvde å lande, men hadde for stor fart. Etter å ha styrtet litt, tok hun sikte på en annen. Og denne gangen klarte hun å gripe fatt i den og stoppe. Hun vaklet bare litt. Plutselig var Mamma Fugl ved siden av henne. ”Du var fantastisk kjære! Bare bruk litt mer tid til å øve, så vil du fly like bra som jeg.”
“La meg fortelle deg en hemmelighet, Nola,” sa Mamma. ”Verden forandrer seg akkurat nå, og dette er tiden for stormer. Men du vil være trygg hvis du vet hva du skal gjøre. I stedet for å holde deg fast i reiret eller ei tregrein, eller prøve å gjemme deg for vinden, så se den i øynene. Føl den med hele kroppen din. La den ruske i fjærene dine og komme inn i øynene dine. Og så, når du tror du ikke klarer mer – gi slipp. La den bære deg av sted, og den vil ta deg høyere enn du noen gang før har vært. Du vil fly lenger enn du noen gang har gjort – og det kommer til å være lett. Føl vinden, føl kaoset, ikke kjemp mot det. La det i stedet løfte deg inn i friheten. Du vil fort oppdage hvor fantastisk den er.”
Nola bestemte seg for å stole på Mamma, for hun visste at Mamma var veldig klok. Og enda viktigere – Nola visste hun kunne stole på sine egne vinger. Så hun trakk pusten dypt, fortalte Mamma Fugl noe bare de to kunne høre, og da det neste sterke vindkastet kom, ga hun slipp og slo seg sammen med stormen.
Av Jean Tinder
Fortellingen er noe forkortet.
http://crimsoncircle.com/
Det var en gang et reir – nesten i toppen av et høyt tre midt i en stor skog. Mamma Fugl hadde bygd reiret med stor omsorg, for det skulle være et sted med trygghet og tilflukt for hennes små.
Inne i et av eggene begynte en babyfugl å våkne. Hun het Nola, og på et eller annet vis visste hun at hun var annerledes. Hun var nysgjerrig, og ville forstå denne behagelige men begrensede verdenen hun levde i. Hun ville bevege og strekke seg, men ettersom hun vokste inne i egget, føltes det stadig mindre behagelig. Og Nola ble rastløs.
En dag klarte hun det ikke lenger. Hun kunne knapt nok bevege seg, knapt nok puste, og hun måtte bare gjøre noe. Så hun strakte og pushet og slo mot veggene i virkeligheten sin, helt til de begynte å sprekke. Plutselig ble det solskinn! Og frisk luft! Og det vakreste vesen hun på noen måte kunne forestille seg smilte ned til henne i fullstendig kjærlighet.
Da Nola kjempet for å komme seg ut av egget, ble kroppen hennes sliten. Men nå var hun lykkelig – og fri! Hun hadde sluppet fri fra dette stedet med slike tette begrensninger. Mamma Fugl smilte til den svake lille kroppen foran seg. Hun plukket opp bitene fra eggeskallet, og tok dem bort, noe som virket som et mirakel for Nola. Så fløy Mamma Fugl bort for å finne frokost. Nola fulgte forbløffet med. “Dette må være en engel”, tenkte hun. “Se på de vingene, se hvordan hun kan gjøre så mye magisk. Det er så visst mye mer enn jeg kan gjøre.”
En nydelig, solfylt dag satt Nola på kanten av reiret og nøt den varme sommerlufta. Mamma fløy over henne og sa; ”Det er tid for å fly kjære Nola. Jeg har lært deg alt jeg kan, nå må du gjøre det selv.”
Nola bare satt der, alle slags følelser for gjennom henne. Hun var spent fordi dagen endelig hadde kommet, men hun var også veldig bekymret. Hva om hun IKKE fikk det til? Hva om vingene hennes ikke fungerte slik som Mammas? Hva om hun glemte alt Mamma hadde lært henne de siste ti ukene? Hva om … , hva om vinden begynt å blåse? Plutselig ga Mamma henne et puff. ”Mamma”, ropte hun. ”Det er tid for å fly kjære,” sa Mamma, og ga henne et enda sterkere puff. Nola mistet nesten balansen, og da hun strakte ut vingene for å rette seg opp, lente Mamma seg forover og puffet henne over kanten.
Nola beveget forsiktig vingene, hun begynte å føle hvordan dette fungerte. Hun kom til ei lav grein og prøvde å lande, men hadde for stor fart. Etter å ha styrtet litt, tok hun sikte på en annen. Og denne gangen klarte hun å gripe fatt i den og stoppe. Hun vaklet bare litt. Plutselig var Mamma Fugl ved siden av henne. ”Du var fantastisk kjære! Bare bruk litt mer tid til å øve, så vil du fly like bra som jeg.”
“La meg fortelle deg en hemmelighet, Nola,” sa Mamma. ”Verden forandrer seg akkurat nå, og dette er tiden for stormer. Men du vil være trygg hvis du vet hva du skal gjøre. I stedet for å holde deg fast i reiret eller ei tregrein, eller prøve å gjemme deg for vinden, så se den i øynene. Føl den med hele kroppen din. La den ruske i fjærene dine og komme inn i øynene dine. Og så, når du tror du ikke klarer mer – gi slipp. La den bære deg av sted, og den vil ta deg høyere enn du noen gang før har vært. Du vil fly lenger enn du noen gang har gjort – og det kommer til å være lett. Føl vinden, føl kaoset, ikke kjemp mot det. La det i stedet løfte deg inn i friheten. Du vil fort oppdage hvor fantastisk den er.”
Nola bestemte seg for å stole på Mamma, for hun visste at Mamma var veldig klok. Og enda viktigere – Nola visste hun kunne stole på sine egne vinger. Så hun trakk pusten dypt, fortalte Mamma Fugl noe bare de to kunne høre, og da det neste sterke vindkastet kom, ga hun slipp og slo seg sammen med stormen.
Av Jean Tinder
Fortellingen er noe forkortet.
http://crimsoncircle.com/
søndag 15. mars 2009
SNØFALL UM KVELDEN
I
Graset er halvt dekt av snø.
Det var eit slikt snøfall som kjem ut på ettermiddagen,
og no myrknar dei små husi i graset.
II
Um eg strekte hendene ned, nedåt jordi,
kunde eg få hendene fulle av myrker!
Det var alltid eit myrker der, som me aldri merka.
III
Med snøen legg til, kverv maisstylkene meir og meir
undan,
og løa flytter seg nærare mot huset.
Løa kjem heilt åleine i den aukande stormen.
IV
Løa er full av mais, og kjem mot oss no,
som eit skrov blåse mot oss i ein storm på sjøen.
Alle sjøfolki på dekk har vore blinde i mange år.
Av Robert Bly
Gjendikta av Olav H. Hauge
Graset er halvt dekt av snø.
Det var eit slikt snøfall som kjem ut på ettermiddagen,
og no myrknar dei små husi i graset.
II
Um eg strekte hendene ned, nedåt jordi,
kunde eg få hendene fulle av myrker!
Det var alltid eit myrker der, som me aldri merka.
III
Med snøen legg til, kverv maisstylkene meir og meir
undan,
og løa flytter seg nærare mot huset.
Løa kjem heilt åleine i den aukande stormen.
IV
Løa er full av mais, og kjem mot oss no,
som eit skrov blåse mot oss i ein storm på sjøen.
Alle sjøfolki på dekk har vore blinde i mange år.
Av Robert Bly
Gjendikta av Olav H. Hauge
onsdag 11. mars 2009
Hva skjer etter den 28. oktober 2011?
Det kan være lurt å spørre Iliuka hva han mener om tilstanden i verden nå, med krisemaksimering over alt. Står vi foran knall og fall, eller er det en illusjon rundt oss som forfører oss.
Iliuka: Vi ser der oppvåknes til nye soloppganger. Vi ser den bliver óg at fornemme der finnes to soler. Vi ser der finnes óg nye balansens akser til hva der tales polare energier på sin Jord, og der finnes rotasjonens forendringer på sin klode. Derigjennom vil der óg skapes nye fruktbarheter, og derigjennom vil der óg skapes nye bevegelser, forflyttelser av menneskebarn i masser. Der finnes så at se alt meget mere på sin Jord hva der vil vokse under annen betingelser i frekvenser, i klimater og i magneto-energier. Konu Ekatah.
Iliuka: Vi ser der oppvåknes til nye soloppganger. Vi ser den bliver óg at fornemme der finnes to soler. Vi ser der finnes óg nye balansens akser til hva der tales polare energier på sin Jord, og der finnes rotasjonens forendringer på sin klode. Derigjennom vil der óg skapes nye fruktbarheter, og derigjennom vil der óg skapes nye bevegelser, forflyttelser av menneskebarn i masser. Der finnes så at se alt meget mere på sin Jord hva der vil vokse under annen betingelser i frekvenser, i klimater og i magneto-energier. Konu Ekatah.
Krise?
Av Tukáte
Over alt ropes det krise. Det vi er oppe i, er ingen krise - det er en overgang til noe NYTT. Det gamle systemet skal skiftes ut - det trenger en gjennomgang! På alle plan. Men ikke bare det - det skal også fornyes helt fra grunnen av. Dette tar selvsagt noen år, med stadige forbedringer underveis. Å kalle dette en krise, er bare å forhindre at den riktige forståelsen siver inn i den kollektive bevisstheten. Det gamle systemet er ferdig på alle områder. Det har tjent sin verneplikt. Det har tjent verden på sin måte, i uminnelige tider. Nå skal den NYE tiden inn. Er det noen som fortsatt tror at fornyingen i Amerika nylig, bare var en døgnflue som skal surre der i de neste fire årene? Det er tillatt å ha en slik overtro, men den er ikke noe bilde på den virkeligheten som omgir oss. Vær oppmerksom på de nye ideene som popper opp rundt omkring. Nå er det fikse ideer på ethvert plan. I går satt to isrelske soldater på norsk TV og proklamerte helt nye tanker for livet i Midt-Østen. De forsto at det er forskjell på å ta hånd om seg selv og sitt, og å drepe naboen! Det er NY tankegang. De er villige til å sette den ut i livet. Det er ut fra slike nye forståelser av gamle dogmer, at alt nytt skal skapes nå. Ære være de unge og kreative. All bekymring som flyter i eteren, kan elimineres til det den bekymringen er - nemlig ILLUSJON. Denne illusjonen får folk til å tro at verden er på randen til fordervelse og undergang. Det er illusjon! Dvel litt ved begrepet illusjon, og se hva som dukker opp i ditt indre. I det hele tatt - det er lurt av alle å tenke over hvilke tanker de bestemmer seg for å målbære. Det er de nye og byggende tankene verden trenger nå. Ikke de gamle og krisebefengte.
Over alt ropes det krise. Det vi er oppe i, er ingen krise - det er en overgang til noe NYTT. Det gamle systemet skal skiftes ut - det trenger en gjennomgang! På alle plan. Men ikke bare det - det skal også fornyes helt fra grunnen av. Dette tar selvsagt noen år, med stadige forbedringer underveis. Å kalle dette en krise, er bare å forhindre at den riktige forståelsen siver inn i den kollektive bevisstheten. Det gamle systemet er ferdig på alle områder. Det har tjent sin verneplikt. Det har tjent verden på sin måte, i uminnelige tider. Nå skal den NYE tiden inn. Er det noen som fortsatt tror at fornyingen i Amerika nylig, bare var en døgnflue som skal surre der i de neste fire årene? Det er tillatt å ha en slik overtro, men den er ikke noe bilde på den virkeligheten som omgir oss. Vær oppmerksom på de nye ideene som popper opp rundt omkring. Nå er det fikse ideer på ethvert plan. I går satt to isrelske soldater på norsk TV og proklamerte helt nye tanker for livet i Midt-Østen. De forsto at det er forskjell på å ta hånd om seg selv og sitt, og å drepe naboen! Det er NY tankegang. De er villige til å sette den ut i livet. Det er ut fra slike nye forståelser av gamle dogmer, at alt nytt skal skapes nå. Ære være de unge og kreative. All bekymring som flyter i eteren, kan elimineres til det den bekymringen er - nemlig ILLUSJON. Denne illusjonen får folk til å tro at verden er på randen til fordervelse og undergang. Det er illusjon! Dvel litt ved begrepet illusjon, og se hva som dukker opp i ditt indre. I det hele tatt - det er lurt av alle å tenke over hvilke tanker de bestemmer seg for å målbære. Det er de nye og byggende tankene verden trenger nå. Ikke de gamle og krisebefengte.
tirsdag 10. mars 2009
Paradokset rundt oss
Av Tukáte
Synes du alt er i ferd med å falle fra hverandre nå? Ingen penger - ingen bankkonto. Nå mister jeg alt, tenker du kanskje. Hva skal dette bli til slutt? Hvordan skal jeg klare meg, eller hvordan skal vi klare oss? Tenker du slik? Da kan det være beroligende å få høre at dette er 3D illusjonen i god gammel stil. Det som egentlig skjer nå, er at alt kommer sammen igjen etter lang, lang tids atskillelse. Det som før har vært i motsetningsforhold, blir nå ett. Det ser kanskje ut som kaos og sammenbrudd nå på alle kanter, men inni kaoset er det egentlig orden og gjenforening. Dualiteten opphører og det skaper et tilsynelatende kaos, før vi er i stand til å se hva som befinner seg på den 'andre' siden.
Synes du alt er i ferd med å falle fra hverandre nå? Ingen penger - ingen bankkonto. Nå mister jeg alt, tenker du kanskje. Hva skal dette bli til slutt? Hvordan skal jeg klare meg, eller hvordan skal vi klare oss? Tenker du slik? Da kan det være beroligende å få høre at dette er 3D illusjonen i god gammel stil. Det som egentlig skjer nå, er at alt kommer sammen igjen etter lang, lang tids atskillelse. Det som før har vært i motsetningsforhold, blir nå ett. Det ser kanskje ut som kaos og sammenbrudd nå på alle kanter, men inni kaoset er det egentlig orden og gjenforening. Dualiteten opphører og det skaper et tilsynelatende kaos, før vi er i stand til å se hva som befinner seg på den 'andre' siden.
mandag 9. mars 2009
På leting etter koden
Av Tukáte
Det er ikke dumt å orientere seg litt i dette "kodesystemet" som bevisstheten uvilkårlig treffer på i denne transformasjons-tiden. Koden ligger i forståelsen - hvor mye og på hvilken måte forstår vi det vi tror vi forstår. Det dreier seg om å tilegne seg et annet tankemønster i forhold til slik vi vanligvis har lært å forstå verden. Det gjelder alt vi tenker. De fleste er lært opp til å sette andres verdi høyere enn sin egen. Det ender, som alle vet, i selvutslettelse. Dvel litt ved begrepet selvutslettelse. Det slår fast at du utsletter deg selv. Du blir borte - ikke fysisk, men verdien din er plutselig null verdt i dine egne øyne. Andre, og absolutt alle andre, er verdifulle. Har du noen ganger reflektert over hvordan du, uten verdi, hadde mandat til å slå fast noe så grunnleggende for andre? Har du noen ganger dvelt ved at dette synet på deg selv, kan få deg til å opptre som et offer? Det må være de andres skyld, fordi, det er de som bestemmer. Det avgjorde du, da du plasserte dem foran deg. Alt vi gjør fører med seg konsekvenser.
Vi sentrerer nå rundt koden vi er på jakt etter. Vi sentrerer rundt nytt og gammelt tankemønster. 3D tanken er på jakt etter koden. 5D-tanken har koden. Du har bukta og begge endene, så hva vil du gjøre? Du bytter ganske enkelt om på det du hele livet har hatt som ledetråd. Når du nå fordeler verdi, så skal fordelingen være lik. Ingen først. Ingen sist. Alle på lik linje. Hver enkelt har kun ansvar for seg selv. Det betyr at du ikke kan legge ditt liv i andres varetekt. De andre har ikke ansvar for deg. Du har ansvaret for deg. Skjer det noe du ikke liker, så henvend deg til deg selv. Det er du som sitter med svaret du søker. Naboen sitter med svaret naboen søker. Dette er så viselig innrettet. Vi må bare legge om tankegangen og forstå at alt dreier seg om den enkelte, for den enkelte. VI lever sammen. JEG har ansvaret for meg. DU har ansvaret for deg.
Og Koden er? Å ha kjærlighet til seg selv. Punktum. Ved å endre tankemønsteret, blir vi alle istand til å ekspandere bevisstheten ytterligere. Bruk denne koden. Utstråler vi kjærlighets-energi, så tiltrekker vi oss det samme. Vi lokker fram kjærlighets-energien som enda ligger skjult. Jorda er vårt tankemønster. Når alle sender kjærligheten til seg selv - Jorden - så slutter kriger og annen utbytting.
Det er ikke dumt å orientere seg litt i dette "kodesystemet" som bevisstheten uvilkårlig treffer på i denne transformasjons-tiden. Koden ligger i forståelsen - hvor mye og på hvilken måte forstår vi det vi tror vi forstår. Det dreier seg om å tilegne seg et annet tankemønster i forhold til slik vi vanligvis har lært å forstå verden. Det gjelder alt vi tenker. De fleste er lært opp til å sette andres verdi høyere enn sin egen. Det ender, som alle vet, i selvutslettelse. Dvel litt ved begrepet selvutslettelse. Det slår fast at du utsletter deg selv. Du blir borte - ikke fysisk, men verdien din er plutselig null verdt i dine egne øyne. Andre, og absolutt alle andre, er verdifulle. Har du noen ganger reflektert over hvordan du, uten verdi, hadde mandat til å slå fast noe så grunnleggende for andre? Har du noen ganger dvelt ved at dette synet på deg selv, kan få deg til å opptre som et offer? Det må være de andres skyld, fordi, det er de som bestemmer. Det avgjorde du, da du plasserte dem foran deg. Alt vi gjør fører med seg konsekvenser.
Vi sentrerer nå rundt koden vi er på jakt etter. Vi sentrerer rundt nytt og gammelt tankemønster. 3D tanken er på jakt etter koden. 5D-tanken har koden. Du har bukta og begge endene, så hva vil du gjøre? Du bytter ganske enkelt om på det du hele livet har hatt som ledetråd. Når du nå fordeler verdi, så skal fordelingen være lik. Ingen først. Ingen sist. Alle på lik linje. Hver enkelt har kun ansvar for seg selv. Det betyr at du ikke kan legge ditt liv i andres varetekt. De andre har ikke ansvar for deg. Du har ansvaret for deg. Skjer det noe du ikke liker, så henvend deg til deg selv. Det er du som sitter med svaret du søker. Naboen sitter med svaret naboen søker. Dette er så viselig innrettet. Vi må bare legge om tankegangen og forstå at alt dreier seg om den enkelte, for den enkelte. VI lever sammen. JEG har ansvaret for meg. DU har ansvaret for deg.
Og Koden er? Å ha kjærlighet til seg selv. Punktum. Ved å endre tankemønsteret, blir vi alle istand til å ekspandere bevisstheten ytterligere. Bruk denne koden. Utstråler vi kjærlighets-energi, så tiltrekker vi oss det samme. Vi lokker fram kjærlighets-energien som enda ligger skjult. Jorda er vårt tankemønster. Når alle sender kjærligheten til seg selv - Jorden - så slutter kriger og annen utbytting.
tirsdag 3. mars 2009
Gartnaren rettleider
Til Siv Jensen i hennes strev med å rydde i "Hagen".
Hagen min lærer meg -
dette vesle riket av bed og rabattar
at endåtil den edle rosa frå Milet
som veks for sterkt, treng skjering,
skal ho trivast. Ho lyt óg finna seg i
at kål og løk og alle slag grønsaker
av lægre avstamming, men heller nyttige,
fær vatn ved sida av.
Hagen vilde forkomast, tenkte ein
berre på den kongelege rosa.
Bertolt Brecht
Gjendikta av Olav H. Hauge
Hagen min lærer meg -
dette vesle riket av bed og rabattar
at endåtil den edle rosa frå Milet
som veks for sterkt, treng skjering,
skal ho trivast. Ho lyt óg finna seg i
at kål og løk og alle slag grønsaker
av lægre avstamming, men heller nyttige,
fær vatn ved sida av.
Hagen vilde forkomast, tenkte ein
berre på den kongelege rosa.
Bertolt Brecht
Gjendikta av Olav H. Hauge
Abonner på:
Innlegg (Atom)