Jeg er overbevist om at alle ikke har kropper som er designet for den nye tida, og da må de igjennom noe liknende som det jeg kvernes igjennom om dagene. Hovedsakelig går det ut på å lære meg å puste. Kommer jeg i trøbbel på grunn av dette, kan jeg tenke ordet Nhahyu, og det letner i brystet. Jeg får ikke lov til å trekke pusten en eneste gang, uten at bevisstheten er med. Dette har jeg lært (av kroppen), men glemmer meg enda noen ganger.
En dag kan jeg mene at det ikke er noe som skjer med meg, alt står i stampe og alt er trist - en stund etterpå er bildet helt forandret og det er mye som 'skjer' og jeg er glad og optimistisk igjen. Det er inni meg det skvulper hit og dit med følelser og meninger som; det er det ... nei, det er det - og så videre ... , og så kjenner jeg gjennom alle andre 'innflytelser', at pusten er gjennomgående og kontrollerende som en toller ... ikke så fort, slapp av, ta det med ro, du har tid nok ... sånn holder den på hele tida. Hvis jeg glemmer meg og tenker en tanke litt for fort eller tar et skritt fram litt for fort, så griper den tak inne i brystet og klemmer til ..., når har du tenkt å høre på meg ... , du skal gjøre som jeg sier ...
Jeg tror nærmest alle tanker kontrolleres og strippes for enhver nyanse som har med jordisk tempo å gjøre. Jeg er helt utslitt av å ta det med ro. Jeg har en tanke-greie her som jeg liker. Jeg er et fly på tur over 3d, men tvinges inn for landing. Jeg må ned på rullebanen og stå dørgende stille, inntil behovet for å dra videre er helt borte. Hvor lenge spiller ingen rolle, de holder meg i 'arrest.' Det er denne prosessen jeg er inne i nå, og som jeg mener flere er nødt til å havne i før eller siden. Det er flere tilfeller å høre eller lese om - hvor pusten spiller en rolle. Noen dør, mens andre bare blir slått ut for en stund. "Vi skal bringe liv inn i livet," sier Adamus, og det er kanskje det som skjer når vi blir tvunget til stillstand og årvåken bevissthet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar