Det nedenstående falt bare rett i hodet på meg, og jeg skriver det ned slik det traff meg og etter beste evne. Det er ikke redigert, utfylt eller komplettert med mer, eller tatt bort noe det er for mye av. Les det med stor velvilje. Jeg tror det er ment som en vekker - vi må bli årvåken i forhold til språket vi omgir oss med - og kanskje lever etter ... ?
Har vi en forestilling om at vi skal leve i etapper, bolker eller faser? Skal alt ha en tilmålt varighet, som vi alltid kjenner utgangspunktet til? Er livet som et prosjekt - første fase, andre fase, tredje fase osv. - til avslutningsfasen?
Dette mønsteret vil ikke passe som fot i hose til selve Livets mønster som bare ER. Livet lar alt skje i det indre som i det ytre. Livet er nøytralt før det fylles med noe. Livet har ingen oppskrift på hvordan det vil være, eller skal fylles. Livet kommer som et tilbud. Hvor kommer det fra ...? Det ER.
Nå spør jeg meg sjøl. Hva er det du skriver? Livet et Tilbud? Er livet et tilbud som du skriver, da må livet være en Enhet som det er mulig å oppnå - anskaffe. Er livet noe du kan anskaffe deg? Nei, vi henter ikke et liv her eller der for å ta det i bruk på den måten, som vi gjør med varer. Når livet bare ER, som du nettopp skrev, da må vi ta en bit av det da? Hvordan skjer det? Er det i det hele tatt mulig?
Nei, livet jeg snakker om, det er meg det. Jeg Er livet! Jeg er i live fra jeg blir født. Jeg har livet. Men, hva nå ...? Da er ikke livet noe som opererer på sjølstendig grunnlag. Da er Livet et substantiv, en del av en metode som skal kunne forklare intellektuelt det som er en nøytral Enhet og ikke kan stykkes opp i sin naturlige form.
Jeg er Livet? Hva Er de andre da? Er de også sitt liv. Ja! Stykker vi opp livet? Er det mulig? Er det noe her vi aldri har tenkt på? Føres vi på villspor av noe? Hva er det som fører oss på villspor? Oss? Jeg? Er det flere enn EN?
Oppstykkingen skjer når vi stykker opp oss sjøl - eller formerer oss i aspekter. Hva skriver jeg nå ...? Formerer oss i aspekter? Gjør vi det? Formerer oss? Eller er Formerer også et ord - et nøytralt ord i utgangspunktet. Ynglingen har sikkert foregått i vårt sinn ...? Et nytt ord ...? Sinn? Et sinn, hva er det?
Utålmodighet er noe vi har lært ved å leve i dualiteten. Enten slik eller så - alt annet er uakseptabelt og oppfordrer til at vi skal reagere negativt. Det skal mot til å hoppe av den dualistiske karusellen til fordel for den karusellen som snurrer i evighetsperspektiv. Er ikke et evighetsperspektiv tuftet på kjedelighet, livløshet, tristhet og alt som tilhører den sjangeren? NEI.
Det er helt klart, at vi må gå mange runder med oss sjøl - hånd i hånd med språket, ordene. De nøytrale ordene! Vi har levd i dualismen, med et språk som i utgangspunktet er fylt med nøytrale ord. Vi, det mentale sinnet vårt, har definert ordene. Ordene har fått felles-definisjoner og de har fått individuelle definisjoner, og vi har flyttet det fysiske livet inn i ordene og der er vi idag.
Etter hvert som vi våkner og ser denne finurligheten vi har foretatt for å få 'fasong' på livet, få til sameksistens, få det til å flyte, få til å innlemme nye aspekter, skape mening i det som lett kunne blitt kaotisk, så har vi definert oss mentalt, via språket og levd livet med høflighetsfraser og andre fraser - og forvirret følelsene, blitt sprø, tatt inn gift for å roe ned, og levd i sus og dus videre. Til vi idag våkner opp til nevekamper og store konfrontasjoner om hvem som er hva. Hvem som har rett? Hvem som ... ?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar