"Universets Puls"

Idag kom jeg inn i en virkelighet jeg ikke har vært tidligere - ikke som jeg vet. Det var rundt kl 1200 i dag, jeg lukket øynen og plutselig var jeg "universets puls!"  

Jeg 'tjenestegjorde' som "universets puls" en time og skjønte ikke hvordan jeg skulle få fotfeste på Jorda etter dette, ei heller hvordan det skulle bli i hverdagen, spise, sove, gjøre det nødvendige og ellers leve så noenlunde likt det tidligere livet. Ville jeg greie det?  Ville jeg holde meg på Jorda?  Ville jeg greie å gå?  Kom jeg til å sveve? 

Jeg prøvde å åpne øynene, men det ble 'fjern syn', og behovet for å lukke dem igjen var sterkt.  Det var en god følelse å oppleve universet og pulsen - inn - ut - en jevn strøm, det var ingen bilder annet enn denne romfølelsen og en uendelig god stillhet og RO.   Men - jeg kunne lage hvilken tekst jeg ville, ordene kom jevnt og var innholdsrike som i en kanalisering. Jeg måtte være i en direktekanal til Kilden.  

Jeg kan nå lettere forstå hvordan Iliuka (og andre) kan snakke sammenhengende over lang tid, uten manus.  Det er en jevn strøm av ord som kommer, det er bare å si dem fram.  Det er alltid det riktige ordet som er der!  Jeg kan ikke ta igjen det jeg fikk av ord når jeg var i flyten, men det var kloke og 'riktige' ord - opplevde jeg.

På spørsmål til Iliuka om hvorfor det var vanskelig for meg å puste, svarte han den gangen:  "Den skal synkroniseres med universets puls."   Jeg skjønte ikke da hva det gikk ut på, men det har vært et punkt jeg har fokusert på siden - mer som en spørrende enn som noe annet.  De orakle svarene vi får mange ganger, blir hengende foran i bevisstheten som en trigger.  Og plutselig åpnes det porter og forståelsen kommer oss i møte.

Det var enkelt å åpne øynene etter hvert, og det var enkelt å forholde seg på vanlig måte.  Den bekymringen jeg hadde, ble nok ført i pennen av restene fra 3d-egoet som henger igjen og er med som nissen på lasset, enn så lenge. 


Tukáte