Jeg tror vi mennesker, i tanken, blander mye illusjon og virkelighet i en slags mølje som former seg av seg sjøl. Vi blander det inn i samtaler og handlinger. Alle har vi vel noen forestillinger om hva som er såkalt galt og hva som er riktig - og dette lar vi oss påvirke av. Vi går jo her i fullstendig uvitenhet, og prøver å gjøre det beste ut av det. Noen ganger greier vi ikke å holde oss på matten, det er de gangene vi gjør såkalte overtramp i forhold til vår egen oppskrift for takt og tone.
Vi strever ofte veldig med å holde oss til det riktige, samtidig som vi hører at vi også er perfekte! Hvorfor er det da så vanskelig å holde seg der det føles riktig for oss å være - og - er det noen andre steder vi kan velge - egentlig? Jeg tror ikke det! Er vi perfekte, så er vi jo perfekte! Hvorfor er dette så stort problem da, for ganske mange mennesker? Er alt sammen bare tull og vås og noe vi fyller tida med, eller har det en større betydning i menneskelivet enn vi har forstått?
Jeg kjenner jeg kan være i ferd med å tenke på en annen måte kanskje. Har vi bare lekt oss gjennom denne 'oppveksten' på Jorda, har vi bedrevet ordlek etter ordlek. Tenk på et ord ... og så har vi vandret langt innover spillebrettet, kanskje helt til vi ikke fant veien ut igjen. Har livet vært som en labyrint for oss, eller har denne labyrinten vært den skolen vi måtte igjennom for å lære å forstå at det ikke var noe å flikke på? Har jorde-livet vært det helt riktige for oss alle? Perfekt?
Eller? Har vi egentlig noe annet å foreta oss, enn å tilgi oss sjøl alle våre hopp og sprang både hit og dit. Det var slik vi skapte livet vårt. Vi hoppet litt hit og vi hoppet litt dit, og vips så forvandlet tida oss uten at vi fulgte med - vi hadde det så moro. Andre ganger var det ikke fullt så moro i det hele tatt, men da tok vi bare et hopp til og fant noe annet vi kunne samle oppmerksomheten rundt. Og slik gikk det - Livet - som vi alle dveler rundt hele tida. Dette Livet - som de fleste Liker!
... men, som ingen kjenner når vi lever det. Vi bare lever og deltar i tanker og handlinger rundt oss, og gjør våre sprang i Intetheten. Vi vet ikke noe, men det plager oss ikke. Vi stiller krav eller vi stiller ikke krav, det er slett ikke opplest og vedtatt at vi bestemmer oss for noe - alt blir bare slik det blir. Hvordan kan vi ha noen bestemte meninger, forresten, om noe vi overhodet ikke kjenner. Hva er best? Hva er verst? Aner ikke. Vi stuper bare ut i livet alle sammen, og slik er det.
Tukáte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar