Det var trygt og godt, men likevel var det noe som ikke stemte. Han gikk bort på pynten, der han kunne se ned i havet - bølgene slo inn mot land - en fast lyd fulgte med hver bølge. Han ble stående for å følge dette naturens skuespill. Han forsøkte å gripe fatt i selve utsiktens ånd - nå var han plutselig en av deltakerne i dette showet. Han gikk hastig bortover platået og stoppet brått - der ble han stående, kansje ett, kanskje to sekunder, ikke mer. Så gikk han lenger inn på land der han sto - det var som var han redd for å bli stående der ute for lenge. Det kunne være direkte farlig, kjente han.
Nå sto han inne på fast grunn og lengtet utover til kanten hvor han kunne se ned i juvet - han kjente dragsuget slet og trakk i han. Så bestemte han seg! Han gikk derifra med faste skritt, bøyde seg enkelte steder for å fordele kroppsvekten så han kom seg over kneiker og bratte små heng. Terrenget var forøvrig medgjørlig så det gikk fint å komme seg innover. Omsider tok han igjen turkameraten, men sa ikke ett ord om sin opplevelse der ute på pynten, der hvor store omveltninger i livet hans kunne tatt form. Han lot som ikke noe, han hadde bare kikket på noe likegyldig.
Likegyldig. Ja, likegyldig var ordet. Han var blitt likegyldig - l i k e g y l d i g ! Ordet forandret seg om han forandret stemme og tonefall. Hva var det med ordet likegyldig? Likegyldig, like gyldig. Hva var dette? Han var fanget i ordet likegyldig. Like gyldig som hva … ? Likegyldig som hvilken som helst annen. Hva betyr dette … ? Kunne alle ordene deles opp på denne måten - bli til en helt annen fortellig fra Livets lange historie. Den kunne være kort også, alt etter hvordan en så det og hva en forestilte seg om Livet helt alene, når ingen andre var tilstede.
Hva mente han da? Hva var det så nødvendig å vite her oppe i høyden. Hva forestilte han seg lenger nede i terrenget? Glem det! Slik ble det! Glemt! Verden var så mangfoldig, den kunne få tankene hans til å hoppe fra det ene til det andre mye fortere enn han kunne fordøye. Dagens treghet bodde i både kropp og sinn - han kjente ikke seg sjøl igjen. Hva går det av meg, rakk han å tenke før har var hodestups inne i nye funderinger. Han visste ikke at det ble sånn om han tok seg en tur i terrenget som lå der likevel hver eneste dag. Nå gikk han her og tankene hoppet på han i ett sett.
Skyldes det terrenget eller skyldes det meg hva jeg tenker når jeg er her, spurte han seg sjøl i hoppet fra den ene pynten til den andre. Det var godt med sånne små svev i den litt tynne lufta her opp. Godt. Slike turer skulle livet bestått av hele tida. Hva med å bli heltids friluftsmenneske? Leve i ei grotte - sove i ei hule? Spise det naturen lot vokse her, og ellers bare la hår og skjegg gro. Tanken var så bra at han lot den bli ei stund. Men så måtte han videre i sine hule-grotte-greier og møbleringer. Nå var han plutselig blitt sånn halvveis byggherre, så nå måtte ingen forstyrre roen.
Nå skulle han vise verden!
Tukáte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar