Menneskehetens oppvåkning er overhengende, leser jeg. Det er ikke for tidlig, men dette synet er kanskje utslag av mitt ønske om full forståelse fra alle mennesker forlengst! Slik gikk det da ikke, men nå er de fleste på gli forhåpentligvis. Og i såfall, godt er det … ! Jeg synes det er så fantastisk godt gjort av Oss mennesker, at vi er kommet så langt og at alt har gått, om ikke knirkefritt, så i allefall ganske bra.
Drivkrafta på en planet, det må være den driven i energien som får det til å vokse enten det er lyng og planter, tang og tare, pluss fisk og krypdyr i sjøen - og ulike former på tørt land. Mange rare skapninger krøp fram fra steder hvor de var blitt klekket - selve livet ynglet over alt. Det krøp og det kravlet, det pep og det ulte i alle smutthull og under jord og leire, mold og vann. Drivkraften lå i selve livet og i alle bevegelsene som fikk dette livet til å røre på seg.
I all denne kravlingen og krabbingen viste stadig nye vesener sin ‘appetitt’ på den nye tilværelsen, som plutselig ga dem muligheter for å utfolde livslysten sin. De oppdaget andre former for liv rundt seg og kom straks i kampberedskap - utslette, utslette, var beskjeden eller refleksen som oppsto inne i kroppen eller energiformen som prøvde kraften sin for første gang. Tida gikk og erfaring vokste fram som en veileder.
Dermed var kreftene i sving og nye reflekser viste seg i energibuntene som plutselig levde på hver sine vis rundt omkring. Livet holdt på å utvikle seg ut fra intet eller ut fra det som hadde vært tilsynelatende dødt før denne tid. Livet gjespet liksom, strakte på seg, oppdaget andre former for liv, ble kamplysten for å få vekk det fremmed-artede som viste seg. Livet har vist oss at det er slik det kan være, eller slik det vokste fram.
Slik gjorde også menneskene når det ble deres tur til å vise sin start på planeten - etter en modningsprosess på mange millioner år. Først ville de slå ihjel alt som ikke var kjent i form og reflekser. Instinktet var den beskyttelsen de små energi-samlingene eller energi-formene som vokste fram, hadde å hjelpe seg med. Alt hadde denne sikkerheten i systemet sitt og i alt mylderet gjorde refleksene de nødvendige bevegelsene.
Idag kan vi fable oss fram i denne jungelen - legge vekt på det som passer best for akkurat meg - eller den som tilfeldigvis skriver. Hva annet enn fabling har menneskene drevet med siden Tidenes morgen. Menneskene har fablet og etter hvert forsket for å finne erfarings-former som kunne være til hjelp på forskjellige områder i samfunnet. Sånn cirka omtrent der er det vi holder hus idag. Lenger er vi ikke kommet!
Sett med våre øyne er det likevel langt. Det er bra at vi ikke husker noe av all denne tida som har kommet og gått rundt oss. Vi har levd inne i dette mylderet og vi har forduftet og gjenoppstått, levd videre osv. osv. - og slik forløper livet den dag idag. Så kan vi spørre etter vitsen med det hele. Finnes det en vits eller mening med alt dette? Ja, det er altså det store spørsmålet. Meningen med LIVET - hvor er den?
Tukáte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar