Jeg måtte en gang i tida gjøre meg opp en mening om de politiske partiene som sto til rors på Verdensskuta. Jeg hadde ikke lyst til å spørre noen om hvorfor de tenkte som de gjorde - politisk! Politikk var ikke noe en handlet over disk, så mye forsto jeg. Jeg ville forstå dette med valg av politikk og hvordan hele dette apparatet fungerte.
Jeg hadde altså ikke lyst til å bli pådyttet min politiske mening av noen, men forstå det skulle jeg. Det var forresten mye i min verden jeg ikke forsto da jeg som seksåring skulle og ville finne ut av den verden jeg var havnet i. Hvorfor født på dette stedet? Hvorfor ikke på et annet sted? Dette var stadig spørsmålet. Vet ikke om jeg har funnet svaret på det ennå.
Tida gikk og jeg brukte alltid min politiske nysgjerrighet som utgangspunkt for alle mine stille funderinger, enten jeg var aleine eller sammen med likesinnede. Fant ut at politikk var som en ingrediens i matlaging f.eks. - det måtte være med for et godt sluttresultat. En dag uten politisk tenkning var en spolert dag, mente jeg i mitt system.
Mine politiske funderinger var ikke noe jeg erklærte med høy stemme rundt meg. I tolvårsalderen gikk deler av skoledagene med til å diskutere politikk med spesielt én klassevenninne. Vi ville vite mer om den amerikanske politiske tenkningen, men om vi kom noe nærmere ’sannheten’ er et annet spørsmål. Vi utviklet vår horisont med stadige diskusjoner.
Jeg må vel bare tilstå at jeg den dag i dag ikke forstår den borgerlige, politiske tenkningen. Tidligere trodde jeg all politikk var fundert på fordeling til alle innbyggerne av det et land hadde å fordele. Å oppdage at dette er ønsketenkning fra min side, var heller trasig å innrømme og å forstå overhodet. Jeg greier vel aldri å forstå at Ego’et er så topp-prioritert hos enkelte!
Tukáte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar