Datoen er 31. juli 2013, klokka er rundt 10.30. Jeg sover i senga i underetasjen. Så banker det hardt på soveromsdøra, tre harde knakk. Jeg forventer at noen kommer inn, men nei, ingen kommer. Så sier jeg ganske høyt. Kom inn. Ingen respona. Jeg står opp, åpner døra og der er det ingen.
Så må vedkommende allerede ha gått opp trappa og avventer min oppvåkning der oppe, tenkte jeg. Dermed går jeg opp trappa så raskt jeg kan og spør litt høyt mens jeg går; Er det noen her? Helt tyst. Vel oppe, finner jeg rommene tomme for besøkende. Alt er urørt.
Fra kjøkkenvinduet kan jeg se rett over til nabohuset, som nettopp har fått nye eiere. De gamle eierne var svært ryddige, så der var det ikke en tanke engang, som ble slengt tilfeldig rundt! De nye eierne har en annen strategi, og lever mer etter prinsippet; frimodige ytringer.
Fra kjøkkenvinduet ser jeg ei dame i rosa regnfrakk som står avventende under en paraply ved naboens veranda, mens regnet høljer. Jeg vinker til henne. Hun var mistenkelig lik min datter. Men nei, vedkommende ser tydeligvis ikke mine vink etter oppmerksomhet. Sukk ...
Alt var så livaktig, så i min sjel var det ikke tvil. Jeg gikk ut på trappa. Jeg trodde nesten at ytterdøra skulle være ulåst, men nei, den var låst. Vel ute var alt som det pleide å være. Jeg holdt kontakten med vedkommende under paraplyen, men hun viste ingen tegn til kjennskap med meg ...
Vel inne måtte jeg se på denne damen en gang til, og da kom et annet bilde sakte, men tydelig fram. Damen med rosa regnfrakk, var i virkeligheten en smal skuffrekke stablet i høyden. Paraplyen var ei skuffe plassert litt på tverre øverst. Hva betyr alt dette, tenkte jeg. Ingen datter, men skuffer?
Jeg så skuffene helt klart fra vinduet nå, og til og med beslagene kom tydelig fram. Det begynte å bli en smule morsomt, sjøl for meg som ikke kunne slippe dette helt soleklare synet drømmen hadde vist meg. Hva betyr alt dette, som er så overbevisende på alle vis. Jeg ringer til Trude ...
Hun var tydeligvis ikke innen hørevidde. I tankene, så jeg henne allerede på heimtur. OK. Jeg måtte vente. I ventetida setter jeg meg ved mac'n, og leser innkommende post. Den nye tida er på glideflukt mot oss mennesker nå, og er her øyeblikkelig. Den kommer som en dalende ørn ...
Har jeg sett inn i noe som skal skje i nærmeste framtid? Er det et forvarsel om noe som kommer? Når jeg nå kikket opp mot naboen, var det ikke tvil om at Trude var blitt omgjort til skuffer en kort stund. Det var skuffer, og jeg følte søsterskap med skuffene der og da. Skuff på skuff ...
Sånn er livet, sier vi, men livet har mange ansikter! Ett av dem befinner seg inne i datamaskina foran meg. Der har jeg en mannsstemme som teller timer. Siste gangen i dag, sa han, "det er fjorten timer igjen". Igjen til hva ...?, tenker jeg. Om jeg ser det i sammenheng med såkalte drømmer, gjør det en forskjell?
Spenningsmomentet er på topp i dette huset, det er aldri kjedelig rundt meg. Noe utenom det vanlige skjer alltid, men det lar seg forklare. Og jeg som må finne forklaringer på absolutt alt! Hvordan skal dette ende? Er det en utvikling, eller er det en innviklet avsporing.
Dette vil jeg gjerne vite. Svarene etterlyses. Send alt som ilpost ... Jeg venter i spenning på neste trekk. Nå har jeg vært borte fra mac'n en stund, så nå venter jeg bare på at stemmen skal komme tilbake med tellingen sin. Jeg stålsetter meg, jeg vet aldri hvor lang tid jeg har til disposisjon … !
Tukáte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar