Teksten nedenfor er fra Martinus' bok "Livets Skjebnespill." Jeg synes han tar skuespilleren på kornet i 3d-spillet med de 'tre tider', på den indre scene.
Vår skjebne er det samme som vår nå-tids kontakt med vår fortid og vår framtid, og livets skjebnespill blir derfor en framføring eller oppvisning av de tre forskjellige slags tider. Fortid, nåtid og framtid er tre (eiere av) roller i skjebnespillet - vår egen rolle er nåtida. Vi opplever oss sjøl å framstå som nået eller midtpunktet i evigheten på samme måte som vi føler oss som midtpunktet i uendeligheten eller universet.
Som tilskuere er vi vitne til denne nåtids eller vår egen rolles samspill med fortida og framtida, som spilles av våre medvesener. Alle de øvrige medvesener i tilværelsen er våre medspillere i skjebnespillet. Noen av dem har fortidas rolle i sitt samspill med oss, og andre har framtidas rolle. Vår oppgave er å forbinde fortida med framtida og med det fullstendiggjøre stykkets helhet og enhet for tilskueren, hvilket altså vi si for oss sjøl.
Etter hvert som stykket skrider fram, aner tilskueren så smått sammenhengen. Tilskueren er jo nettopp den delen av vår bevissthet som opplever og tenker over spillet, og liksom står ved siden av den delen av oss som handler og er aktiv.
I vår egenskap av skuespiller er vi på scenen fra vuggen til graven, eller det vi kaller vårt nåværende liv. Det er vår våkne dagsbevisste aktive innsats. Når vi dør, forlater vi scenen for en tid og går inn i vår nattbevissthets verden som i denne forbindelse kan sammenliknes med den verden, som på det allminnelige jordiske teater finnes bak scenen, en verden med maskinfolk, belysningsmestre, påkledere, regissører, og hva alle de hjelpere kalles som er usynlig fra tilskuerplassen, men hvis hjelp er absolutt nødvendig for at skuespillet på scenen kan skride fram.
De skydsånder og andre åndelige hjelpere, uten hvilke livet her i den fysiske verden ikke kan utfolde seg som det gjør, er jo nettopp det store skjebnespillets usynlige regissører, belysningsmestre osv., og når vi forlater den fysiske verden, går vi som skuespillere ut av scenen og inn i dette rommet bak scenen, inn i den åndelige verden, inntil skuespillet etter denne mellomakten skal fortsette, og vi, stadig i nåtidas rolle, men med en ny drakt, dvs. en ny fysisk organisme, atter er midtpunktet i livets skjebnespill.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar