Ja, hva mener jeg med denne overskriften? Si det. Jeg er så lei av å lese den uforståelige skrivemåten jeg treffer på ganske ofte nå. Sjøl om det skrives forståelig, så skrives det ikke slik at det er huskbart. Oi, der kom det et nyord som iallefall ikke jeg har skrevet før, men plutselig var det inne og klart for utlevering. Huskbart! Over til tema; Jeg forstår hva jeg leser, når jeg konsentrerer meg om å forstå, men jeg husker ikke hva jeg leste, og til og med, forsto. Nå er jeg lett angripelig, jeg skriver jo at det er jeg som ikke husker det jeg leser og forstår. Ja, akkurat. Jeg vil fram til hvorfor jeg ikke husker det jeg nettopp har lest og forstått. Forståelsen blir så florlett, det er det første. Og hvorfor ...? Jeg føler det er fordi det brukes en 'uframkommelig sti' gjennom det skriftlige materialet når poenget skal fraktes fram til meg - eller leseren.
Denne forkvaklede, skriftlige stien er selve synderen, mener jeg. Tenk deg at du er på tur og plutselig står i ett eller annet terreng som bukter seg gjennom landskapet. Du skal seinere fortelle andre om denne turen og dette terrenget. Denne gjenfortellingen du skal gjøre seinere, den er det som kan bli slik at tilhøreren forstår hva som blir fortalt der og da, og kan også så noenlunde se terrenget for seg, men kommer ikke til å huske det! Hvorfor? Fordi det opereres med ukjente som trekkes fram for presentasjon på en så rotete måte, at alt virker hulter til bulter. Gjenfortellinga starter mer eller mindre bakerst og hopper framover i uoversiklige hopp og formasjoner. Forståelig nok, hukommelsen får ikke 'taket' på noe i denne fortellinga fordi det kommer fram i et virvar - fra slutten, og ikke starten på stien. Men altså, den blir forstått der og da.
Slik snakkes det - og skrives - idag, når nyheter skal ut i avisformat til folket - som også er opptatt av mye annet som for dem er viktig akkurat da. Kanskje er verken redaktører eller journalister opptatt av å bli forstått? Kanskje hopper det noen 'halte høner' i teksten som den ansvarlige ikke vil skal bli så godt lagt merke til? Kanskje er det slik det skal være, rett og slett. I såfall er dét både trist og tragisk, fordi samtida nå er litt viktig å få med seg. Av den grunn har nyhetsmediene et større ansvar nå for å bringe daglige nyheter fort - og riktig - fram til leserne sine. Vi lever i flyktighetens tid - fra naturens side nå - derfor må menneskene passe på bremsene og hvordan mengden tilflyter det levende og myldrende samfunnskavet som girer seg opp der ute. Det som skal skje nå, kan skje plutselig - og det legger ingen demper på redsel og gru.
Tukáte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar