Fire menn i Ørkenen

Fra Tobias' bok om korte (!) historier

Tobias: Historien vår begynner med fire menn i ørkenen i en slags selvpålagt fengsel. Mennene befant seg midt i ingenting, sola brente ned på dem hver eneste dag.

"Den første mannen var bundet til en stolpe som sto dypt ned i bakken. Det var en stor stolpe, og en lenke gikk fra stolpen til anklene hans. Lenken var ca. 2 meter lang. Han kunne ikke rømme på grunn av lenken rundt beina. Hver gang han prøvde å rømme, forsto han at lenken holdt ham på plass.

I nærheten av den andre mannen var det også en stolpe som var fast i bakken, men det var ingen lenke rundt beina hans. I stedet for var der en stor vollgrav, en stor grøft rundt stolpen hans og det lille stykket med ørken. Grøfta var full av krokodiller, og derfor visste han at han ikke kunne unnslippe. Så han vandret rundt i sirkler hver dag på den lille øya si midt i ørkenen. Han klaget, var sint, og kranglet med seg selv. Men frykten for krokodillene holdt ham der.

Den tredje mannen var new ager. Han hadde også en stor stolpe i midten, en stor metallstolpe. Rundt stolpen var det et stort gummibånd, som en stor gummistropp som var festet og strammet rundt livet. Hver eneste dag prøvde han å unnslippe. Han dro og dro og dro i gummibåndet med kroppen sin, og når han kom til et visst punkt slengte gummibåndet ham tilbake til stolpen. Hver dag sto han opp og ristet på hodet og tenkte; ”Det der var ikke morsomt, men jeg må prøve å ekspandere meg selv igjen.” Og hver dag kom han seg til enden av gummistroppen, og den trakk ham tilbake igjen. Den slengte ham inn i stolpen.

Det var en fjerde mann der. Han hadde også en stor metallstolpe som var festet i bakken rundt ham. Men han hadde ingen lenke rundt beina, det var ingen vollgrav rundt metallstolpen hans, og ingen gummibånd rundt livet. Men han hørte stemmer. Stemmene sa: ”Du våger ikke å gå fra den stolpen i ørkenen. Hvis du gjør det, vil du bli fortært av onde ånder.” Hver gang han prøvde å gå fem eller ti skritt fra stolpen, hørte han stemmene, og løp fort tilbake til tryggheten ved stolpen.

De fire mennene levde slik dag etter dag, natt etter natt. De var ulykkelige, sinte og fengslet i denne ørkensettingen. Men en dag kom en engel til dem. Engelen sa: ” Hvorfor har du denne lenken rundt beina dine?” Og mannen med lenken sa: “Det var noen som festet den der. Den er ikke min. De har festet den på meg. Den hindrer meg i å vokse, den begrenser meg.” Og engelen nikket med hodet og sa; “Hmmmm, så interessant.”

Engelen gikk til den andre mannen, han med krokodiller i vollgraven og sa: “Hvorfor valgte du dette? Hvorfor har du krokodiller som omgir deg?” Og han sa: ”Dette er tingene i livet. Dette er frykten som vil fortære meg og spise meg hvis jeg prøver å forlate det lille fengselet mitt her i ørkenen. Jeg vil heller være her og være ulykkelig enn å dø i vollgraven hos krokodillene.” Og engelen nikket med hodet sitt og sa; ”Hmmm, interessant.”

Hun gikk til den tredje mannen, new age mannen med gummibåndet rundt livet og sa: “Vel, dette var veldig merkelig, hva er det?” ”Dette er et gummibånd, det ble lagt rundt meg av den menneskelige bevissthet. Hver gang jeg prøver å ekspandere, trekker det meg tilbake og slenger meg inn i stolpen. Jeg går ut fra at det er karmaen mitt. Det er dette det er meningen jeg skal gjøre her på jorda.” Og engelen nikket med hodet sitt: ”Veldig, veldig interessant.”

Engelen gikk til den fjerde mannen og sa: “Det er ingenting rundt deg, ingenting som holder deg på plass. Hvor går du ikke bare ut av denne ørkenen?” Han sa: ”Å, men kjære engel, hver gang jeg prøver, så hører jeg disse stemmene i hodet mitt. De forteller meg at det er fare på ferde, de forteller meg at jeg vil bli fortært av disse usynlige vesenene. Vet du at det finnes demoner der ute? Jeg har ikke lyst til å treffe på dem, for jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere demoner, så jeg vil holde meg der det er trygt.”

“Vet dere,” sa engelen, “jeg har makt til å sette hver eneste av dere fri. Jeg kan kutte lenken ved anklene dine, jeg kan rydde vollgraven for krokodiller, jeg kan fjerne det latterlige gummibåndet rundt livet ditt, jeg kan til og med stoppe disse stemmene som snakker til deg.”

Nå tror dere kanskje at dette er en historie med en lykkelig slutt. Alle menneskene ville bli fri og forstå hvor latterlig alt dette hadde vært. Men da engelen tok bort lenkene og skar av gummibåndet, utslettet krokodillene og stoppet stemmene, så ble disse menneskene sprø der i ørkenen! De kunne ikke forholde seg til det. De var så glade i tingene som hadde holdt dem på plass at de ikke kunne bevege seg videre.

Hvis de bare hadde gått et lite stykke gjennom det de oppfattet som ørken, over den lille bakketoppen som lå like bortenfor der de hadde fengslet seg selv, så ville de ha sett at det ikke var noen ørken i det hele tatt. De var faktisk på et golfkurs, i en sandfelle! Der var nydelige strekninger, trær, et klubbhus. Alt ble tatt vare på av englevesener og menneskevesener som var klare til å gi dem alt de ønsket! De kunne få sin egen golfvogn, de kunne spille så mange hull de ville, de kunne sitte i baren hele dagen og drikke engleøl, alt de ønsket. Men frykten deres holdt dem på plass.

Enda så latterlig alt virket for denne nydelige engelen som satte dem fri, så var det veldig, veldig virkelig for de fire mennene. Ørkenen var virkelig, tingene som holdt dem på plass var virkelige, frykten – frykten inne i dem og den frykten de oppfattet kom fra utsiden – var veldig, veldig sterk, og skapte utrolige illusjoner. Så mye at da de ble satt fri, så visste de ikke hvordan de skulle håndtere friheten. De visste ikke hvordan de skulle forholde seg til virkelige valg, de visste ikke hvordan de skulle forholde seg til skjønnheten ved livet.
De hadde selvfølgelig satt seg i sine egne fengsler. Egentlig var det ingen andre som fylte vollgraven med krokodiller, ingen påla det ene mennesket å bære et gummibånd rundt livet, ingen festet lenken til stolpen, og det var egentlig ingen stemmer som snakket. Men mennesker har en tendens til å gjøre dette! De skaper illusjoner om sin egen virkelighet.

Så Shaumbra, dette er en oppfordring til hver og en av dere om å legge vekk frykten deres. Dette er en oppfordring til å se på de tingene som holder dere tilbake. Hør på englene som kommer til dere. De oppfordrer dere til å sette dere selv fri, til å slutte å bruke unnskyldninger, til å slutte å låse dere inne i deres eget fengsel. Det er faktisk veldig nydelig der ute, utenfor denne lille ørkenen, også kjent som en sandfelle. Det er veldig vakkert. Dere kan skape alle slags ting, men dere kan ikke prøve å forestille dere skjønnheten i de potensielle livene deres når dere er festet til en stolpe, når dere har et gummibånd rundt livet, når dere bekymrer dere om krokodillene, eller når dere hører stemmen av deres egen frykt. Når dere blir fortært av frykt og begrensninger, er det ikke mulig å forestille seg hvor utrolige dere kan være og hvor enkelt livet kan være, og hvilken glede livet kan være i hvert eneste øyeblikk.

Ikke en gang når dere akkurat nå sitter her i disse stolene kan dere på noen måte, i de begrensede menneskelige sinnene deres, forestille dere den utrolige gleden og tilfredsstillelsen som kommer når en arbeider med andre mennesker som også ønsker å være frie når dere ikke må ta på dere byrdene deres. Dere vet, psykologer har stort sett en tendens til å ta på seg andre menneskers byrder slik at de selv blir like ulykkelige. Men når dere er der ute og underviser Shaumbra, så behøver dere ikke å ta på dere andre sine ting. Engelen som kom og befridde de fire fangene la ikke lenkene rundt sine egne føtter, hun la ikke en grøft med krokodiller rundt seg, hun bar så visst ikke noe gummibånd, og hun tillot ikke at stemmer utenfra påvirket henne.

Når dere gjør arbeidet deres, så ikke ta på dere andre menneskers problemer. Ær dem og respekter dem. Hvis de vil være fastbundet til en stolpe med en lenke rundt beina, så ær dem for det, og be dem til og med om å gjøre et valg. Dere vil av og til bli forbauset over det dere får til svar. Noen ganger når dere sier: ”Du kan velge å gi slipp på lenkene rundt beina dine, hva velger du?” Det er typisk at mennesker begynner med et ”men….men…jeg er ikke sikker, jeg vet ikke.” Forvirringen, alt dette kommer inn.

Dere kan ikke på noen måte, selv ikke når dere i dette øyeblikk sitter her, forestille dere de nydelige utsiktene i livet som ligger rett foran dere. Det som virker som en ørken er simpelthen bare en liten sandfelle i livet."