Har det noen hensikt med en slik blogg, si meg? Ja, jeg tror det. I all beskjedenhet. For det første så gleder det meg sjøl å skrive uansett hva - skriving er jeg inmari glad i å holde på med. Det dukker opp mye nytt mens vi skriver. Husker når jeg som liten gikk på skolen og i skrivetimene så hendene til Læreren (Fredrik Angen) når han skulle hjelpe med ett eller annet ord som krøllet seg. Da kom hans krittbelagte kjempehånd og la seg over den lille hånden min og førte blyanten forsiktig bortover papiret. O himmel - fordi han alltid var så trygg og så fulgte det så god krittlukt med han! Slike store, minneverdige øyeblikk - fra en liten tid - i et enormt minnearkiv - til en liten frøken - opptatt med en kjempestor jobb: Å lære seg skrivekunsten! Det er så umåtelig stort å være slik i starten av et liv, for da er alt så nytt at det formelig kribler, stikker og klør over alt.
I denne skrivekunsten ligger det også så mye som må passes på, av et lite menneske. Det nystartede mennesket skal tenke, skrive og huske på å få alt på papiret der det hører heime, noe de andre bokstavene er med på å bestemme! Det var så mye å holde styr på, så tida fikk bare passe seg sjøl og det gjorde den ikke - den forsvant altfor fort! Plutselig var dagen over. Så var det bare å få resten av dagen til å skynde seg så den andre nye dagen kunne få komme på plass igjen. Sånn gikk tida alltid i rasende fart. Det var så mye å holde styr på, at en liten hjerne arbeidet på spreng den stakkar, tankene bare boblet fram i det lille hodet. Det var hardt også å skulle greie å finne ut hvordan tankene kunne vite at de skulle plassere seg i hodet for hver gang, hvorfor ikke andre steder på kroppen hvor det var bedre plass? I hendene og armene f.eks.?
En grepa kar fant opp skrivekunsten, og jeg vedder mye på at mange ville blitt triste og sorgtunge om ikke han hadde sett det han så og skrev det så fort ned. Det kunne godt vært en kvinne, men det får vi aldri vite! Kvinnene eksisterte ikke de i det offentlige livet, det var menn som tenkte de enormt store tankene, kvinnene var usynlige, men veldig gode å ha for et samunn likevel. Kvinner skulle bare ikke vises eller telles med i noen sammenheng. Takk til de frekke mennene vil jeg si, for på denne måten ble kvinnene rabiate forkjempere for både det ene og det andre som trengtes i samfunnet og kvinnefrigjøring var det behov for. Snart sto kvinnene på barrikadene med slagord, vimpler og tungtveiende argumenter. De kjempet og slåss for både den ene og den andre rettigheten som kvinner ikke hadde, men som ble en realitet ganske fort.
Mens mennene gikk i møte med naturkreftene og prøvde sin egen styrke på den arenaen, så gikk kvinnene rakt på samfunnets maskuline holdninger og banet først en sti for seg sjøl og ganske snart ble den stien til en relativt farbar landevei. Kvinnene stormet ut i sine lange skjørt og stråbelagte hatter - nå var de på krigsstien! Kom igjen du mann - her skal du motstand finne! Dette tenkte de vel i sine hoder for å få mer styrke til å gjøre de riktige valgene, si de riktige ordene og i den rette rekkefølgen. De virket uthvilte kvinnene på krigsstien. Uniformen deres var usedvanlig, men det var det som var inni uniformen også! Ganske usedvanlig etter datidens regler. Denne harmen som kvinnene la for dagen, den var usedvanlig ekte - klekket som den var i timelange kvinnesaksmøter hvor ordene var godt gjennomtenkte i skarpe kvinnehjerner.
Så kan vi som startet etter de side skjørtene, nyte godt av både det ene og det andre som datidens kvinnesakskvinner virkelig kjempet fram under den ene marsjen mer velklingende enn den andre. De ga seg ikke og ville ikke ta et nei for et nei - det hørte ingen steder heime! De hadde også hovednøkkelen til ethvert kjøkken og dermed sto de sjakettkledde på tynn is og hadde ikke annet valg enn å vise lydighet ved opprop. Slik har verden blitt formet litt etter litt - kvinner med god teft var ikke å spøke med - dette hadde mennene helt klart for seg. De rakk ikke å gjøre politiske mottiltak før kvinnene hadde vedtakene fra sine samlinger i boks. Vi som er kommet glidende inn på verdensarenaen i ettertid er for pappfigurer å regne. Vi har ikke den sprengkraften som den gangens fruer - når de satte klampen skikkelig i bånn. Det var tut og kjør.
Tukáte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar