Jeg husker litt av da vi fikk beskjed om at den store FREDEN var brutt ut i maidagene 1945. Vi hadde akkurat satt over grøten som var en fast (plage) syntes jeg da. Havregrøt til kvelds hver bidige dag - ikke helt riktig, for den ble avløst av byggmelsgrøt av og til! Som barn ble jeg lei av denne grøten tidlig og seint! Og var ikke aleine om det! Men den skal ha takk for at den loset oss gjennom krigen - det var rasjonering på alt av mat. Havre og Bygg holdt vi oss sjøl der på øya i havgapet - vi hadde ca tjue mål innmark som ble utnyttet godt.
Øya vår med sine to innbyggere var under stadig overvåkning av tyskerne - de hadde sin utkikkspost på en relativt høy fjelltopp - Vettan - på innlandet midt imot oss på øya. Med sine skarpe kikkerter hadde de oss under oppsikt alltid og visste hvert et steg som ble tatt - trodde de ja ... ! Men huset vårt hadde da tross alt en bakside også! Den baksiden på husene var gode å ha både for oss og for den andre oppsitteren, samt kårstua til Bestemor og Bestefar som bodde et par steinkast fra oss.
Det lå jo noen beskytningsgjenstander i de gamle husene som mannfolkene hadde brukt når de skulle få has på dyr i en eller annen sammenheng - eller også annet som vi barn ikke fulgte så blånøye med i. Et gevær hadde de på alle gårder, men det skulle ikke tyskerne ha noe av og dermed var det stadig vekk rassia rundt omkring på gårdene - tyskerne kom sjølsagt uanmeldt på slike raid. Jeg som barn syntes det var heslig når de kom trampende med hæljerna sine og dundret og bråkte fælt i huset.
De kom som sagt - uanmeldt. Dundret inn uten å ta hensyn, rotet i alt som var og kastet det rundt, mens vi menneskekrypa sto som forskremte krek rundt omkring til 'stormen' hadde lagt seg. Det var rett og slett heslig og denne opplevelsen satt i kroppen min i allefall i mange år etter at krigen var avsluttet. Det er ikke fritt for at jeg kan kalle fram følelsen ennå om jeg prøver sterkt nok. Den som har opplevd krig kan alltid sette seg inn i hvordan de har det som nå rømmer fra krigssteder!
Derfor er det ekkelt at det er grønnskollinger som idag hersker over de stakkars innvandrerne sine liv. De vokterne av nåtida har ikke peiling på hva de holder på med - det er helt annerledes med krigsfrykt i kroppen enn noe annet eller annen frykt. Men slike smålige hensyn blir jo sjølsagt aldri tatt i betraktning idag. Mennesker som aldri har opplevd en ekte krigersk mentalitet vet altså ikke hva de snakker om når de prøver å tilkjempe seg mer erfaring enn de noen gang vil få - uten krig.
Men over til grøten denne spesielle kvelden. Som sagt havregryna kokte og en båt la til land i båtstøa på øya. Karene gikk ut av båten og kom oppover mot huset. Jeg ser for meg en eller to karer som kommer. Det var 8. mai 1945 og de ropte krigen er slutt. Vi hoppet rundt og skrek 'krigen er slutt' - mamma sprang inn på kjøkkenet og slengte havregrynsgrøten av ovnen så det skulle bli plass til den grøten som var en slik kveld verdig - nemlig rømmegrøten! Rømmegrøt ble det og god var den!
Vi feiret Freden rundt rømmegrøttallerkener og latter og glede og fryd - det var ikke snakk om annet enn glede og ... tenk at krigen er slutt! Vi er frie folk! For en glede! Kan noen ha det bedre enn de som nettopp har fått høre at krigen som har rast i fem år rundt ørene - nå er slutt. Er det mulig - er krigen slutt og for en glede! Praten gikk på kryss og tvers, folket spiste rømmegrøt så det tøt ut igjen og gleden var til å ta og føle på - alt var som tatt rett ut av 'Tusen og én natt' - trodde vi ... ... !
Tukáte
Øya som er beskrevet ligger i Roan kommune, ikke langt fra handelsstedet Bessaker. På 'innlandet' som vi kalte det var også skolen som lærte oss teorien om både kriger og fattigdom verre enn den vi opplevde på det tidspunktet jeg beretter om. Vi led ingen nød, pussig nok - men det var nok av nødens tilfang rundt omkring.
Øya vår med sine to innbyggere var under stadig overvåkning av tyskerne - de hadde sin utkikkspost på en relativt høy fjelltopp - Vettan - på innlandet midt imot oss på øya. Med sine skarpe kikkerter hadde de oss under oppsikt alltid og visste hvert et steg som ble tatt - trodde de ja ... ! Men huset vårt hadde da tross alt en bakside også! Den baksiden på husene var gode å ha både for oss og for den andre oppsitteren, samt kårstua til Bestemor og Bestefar som bodde et par steinkast fra oss.
Det lå jo noen beskytningsgjenstander i de gamle husene som mannfolkene hadde brukt når de skulle få has på dyr i en eller annen sammenheng - eller også annet som vi barn ikke fulgte så blånøye med i. Et gevær hadde de på alle gårder, men det skulle ikke tyskerne ha noe av og dermed var det stadig vekk rassia rundt omkring på gårdene - tyskerne kom sjølsagt uanmeldt på slike raid. Jeg som barn syntes det var heslig når de kom trampende med hæljerna sine og dundret og bråkte fælt i huset.
De kom som sagt - uanmeldt. Dundret inn uten å ta hensyn, rotet i alt som var og kastet det rundt, mens vi menneskekrypa sto som forskremte krek rundt omkring til 'stormen' hadde lagt seg. Det var rett og slett heslig og denne opplevelsen satt i kroppen min i allefall i mange år etter at krigen var avsluttet. Det er ikke fritt for at jeg kan kalle fram følelsen ennå om jeg prøver sterkt nok. Den som har opplevd krig kan alltid sette seg inn i hvordan de har det som nå rømmer fra krigssteder!
Derfor er det ekkelt at det er grønnskollinger som idag hersker over de stakkars innvandrerne sine liv. De vokterne av nåtida har ikke peiling på hva de holder på med - det er helt annerledes med krigsfrykt i kroppen enn noe annet eller annen frykt. Men slike smålige hensyn blir jo sjølsagt aldri tatt i betraktning idag. Mennesker som aldri har opplevd en ekte krigersk mentalitet vet altså ikke hva de snakker om når de prøver å tilkjempe seg mer erfaring enn de noen gang vil få - uten krig.
Men over til grøten denne spesielle kvelden. Som sagt havregryna kokte og en båt la til land i båtstøa på øya. Karene gikk ut av båten og kom oppover mot huset. Jeg ser for meg en eller to karer som kommer. Det var 8. mai 1945 og de ropte krigen er slutt. Vi hoppet rundt og skrek 'krigen er slutt' - mamma sprang inn på kjøkkenet og slengte havregrynsgrøten av ovnen så det skulle bli plass til den grøten som var en slik kveld verdig - nemlig rømmegrøten! Rømmegrøt ble det og god var den!
Vi feiret Freden rundt rømmegrøttallerkener og latter og glede og fryd - det var ikke snakk om annet enn glede og ... tenk at krigen er slutt! Vi er frie folk! For en glede! Kan noen ha det bedre enn de som nettopp har fått høre at krigen som har rast i fem år rundt ørene - nå er slutt. Er det mulig - er krigen slutt og for en glede! Praten gikk på kryss og tvers, folket spiste rømmegrøt så det tøt ut igjen og gleden var til å ta og føle på - alt var som tatt rett ut av 'Tusen og én natt' - trodde vi ... ... !
Tukáte
Øya som er beskrevet ligger i Roan kommune, ikke langt fra handelsstedet Bessaker. På 'innlandet' som vi kalte det var også skolen som lærte oss teorien om både kriger og fattigdom verre enn den vi opplevde på det tidspunktet jeg beretter om. Vi led ingen nød, pussig nok - men det var nok av nødens tilfang rundt omkring.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar