Er mennesket nå rede til å gå dit det skal, hvor det sjøl har bestemt retningen. Trenger mennesker ingen veiledning mer, er vi alldeles sjølhjulpne nå. På alle vis ... Hvilket svar har du på tunga etter et slikt spørsmål. Menneskene som trenger å ha noen å spørre til råds ved enhver anledning, nå skal de plutselig styre skuta sjøl. Vil dette gå bra når storstormen raser.
Hva tyr de 'nye' styrende til i første omgang, de nye styrende som står klare på startstreken. Søker de etter et ratt eller ror - eller er det en ryggsekk for tur - eller er det en skyter som er mest interessant, en som gjemmer seg på bunnen av bagen. Kanskje hopper den unge over alle de nevnte alternativene og griper det farligste først for å gi verden noe å gruble på.
Snakkisene eser under overflaten, skravler ut vinduer, foredras i saler, fortelles mellom folk, opptar alle sinn og drøvler. Den menneskelige organisme er i omløp og tys til av alle bevisst eller ubevisst - verden har mistet fotfestet, den snøvler seg framover på skakke og skeive, den kjenner seg besynderlig og syk. Verden skal ta sats, den skal hoppe det første og det lengste hoppet den har gjort. Den er i støtet.
Folkemasser får noe å snakke om, avisene noe å skrive om og de triste noe å sørge over. Alle får noe 'matnyttig' de kan ty til når stormen raser og det knaker i sammenføyningene. Det spares på luften - alle puster bare halv pust. Menneskene er vel oppdratt midt mellom fornuft og ufornuft. Ingen ukjente faktorer vil spille inn - trodde vi. Får vi rett - fikk vi rett - eller hvordan er det. Vil tida fortsatt ha svaret?
Tukáte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar