Så er atter ei natt og en halv dag sendt inn i evigheten. Vi lå på denne natta og vi sov søtt på dette underlaget. Så er det bare å reise seg når søvnen drar sin vei, for da kan denne nattmadrassen skyves inn i tunnelen som går til evigheten. Ha det og takk for denne natta! Det var godt at du kom som bestilt i går kveld til samme tid som søvnen kom sigende. Herlige rutinerte dager og netter.
Det er så nydelig med rutiner for dette jordemennesket, skjønner du, dette jordemennesket det er et rutine-(nert)-menneske utsendt på oppdrag fra det ukjente. Dette mennesket bruker våre usynlige dager til skole med skolegård og ellers alt pikk-pakk som tilhører denslags. Her soves det, her snorkes det, her foregår alt i den skjønneste orden eller uorden, om du vil. Og planeten føyer seg!
Men ingen greier å holde seg våken i en slik storm av søvn. Derfor faller de fleste i søvn sånn omtrent samtidig, og de som ikke er i verste fløyka slik at de sovner, gjør annen galskap som skal få flere siden til å våkna og det ettertrykkelig, men det er litt seinere. Slik skrider livet på Jorda framover - eller kanskje det ikke skrider, men slik vil vi at livet på Jorda skal arte seg herfra og dit.
Menneskene på Jorda er mangfoldige - de liker mat, søvn, våkenhet, skole, aviser, arbeid, sjefsjobber, husmorarbeid, snekkering, bygging, bondearbeid, kjefting, kjøre hest, bil, buss, tog og alt som kan fraktes framover på glatte hjul. De liker vitenskap, utdanning, mye skole og dans. De setter pris på medaljer, seiersrus og idrett og mye mer. De handler med venner og kjente og forteller mange eventyr.
Dette livet ønsket vi oss i all vår fullkommenhet en gang. Vi var så fullkommen at vi ikke orket oss mer, ikke på vilkår. Vi måtte til en underutviklet planet og vi likte tanken på hvor storstilt alt skulle bli på denne planeten når vi arbeidsvillige fullkomne landet der og slo våre vinger sammen for å bli en stund - når vi først hadde hoppet av. Marerittet vokste seg høgt og stort med vår hjelp - nå tilpasses det!
Nå vil vi ikke mer - vi vil bort herfra - alt er stoppet opp - ingen utvikling mer - vi vil ikke se ei trillebår mer om vi skulle få aldri så mange seierskranser for å holde det ut. Ikke tale om. Nå vil vi bort - kanskje til en annen planet - en planet vi ikke vet hvordan, men den greier å imponere oss så vi måper av beundring og hjertelig lyst til å leve noen år på den storslåtte unike utgaven. Vi hopper i det!
Puh igjen ...
Det er så nydelig med rutiner for dette jordemennesket, skjønner du, dette jordemennesket det er et rutine-(nert)-menneske utsendt på oppdrag fra det ukjente. Dette mennesket bruker våre usynlige dager til skole med skolegård og ellers alt pikk-pakk som tilhører denslags. Her soves det, her snorkes det, her foregår alt i den skjønneste orden eller uorden, om du vil. Og planeten føyer seg!
Men ingen greier å holde seg våken i en slik storm av søvn. Derfor faller de fleste i søvn sånn omtrent samtidig, og de som ikke er i verste fløyka slik at de sovner, gjør annen galskap som skal få flere siden til å våkna og det ettertrykkelig, men det er litt seinere. Slik skrider livet på Jorda framover - eller kanskje det ikke skrider, men slik vil vi at livet på Jorda skal arte seg herfra og dit.
Menneskene på Jorda er mangfoldige - de liker mat, søvn, våkenhet, skole, aviser, arbeid, sjefsjobber, husmorarbeid, snekkering, bygging, bondearbeid, kjefting, kjøre hest, bil, buss, tog og alt som kan fraktes framover på glatte hjul. De liker vitenskap, utdanning, mye skole og dans. De setter pris på medaljer, seiersrus og idrett og mye mer. De handler med venner og kjente og forteller mange eventyr.
Dette livet ønsket vi oss i all vår fullkommenhet en gang. Vi var så fullkommen at vi ikke orket oss mer, ikke på vilkår. Vi måtte til en underutviklet planet og vi likte tanken på hvor storstilt alt skulle bli på denne planeten når vi arbeidsvillige fullkomne landet der og slo våre vinger sammen for å bli en stund - når vi først hadde hoppet av. Marerittet vokste seg høgt og stort med vår hjelp - nå tilpasses det!
Nå vil vi ikke mer - vi vil bort herfra - alt er stoppet opp - ingen utvikling mer - vi vil ikke se ei trillebår mer om vi skulle få aldri så mange seierskranser for å holde det ut. Ikke tale om. Nå vil vi bort - kanskje til en annen planet - en planet vi ikke vet hvordan, men den greier å imponere oss så vi måper av beundring og hjertelig lyst til å leve noen år på den storslåtte unike utgaven. Vi hopper i det!
Puh igjen ...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar