"Taktikk avgjør Anundsens (Frp) fremtid som justisminister" - står det å lese i Aftenposten, mandag 9. februar 2015. Meldinga henspeiler på Anundsens brevskriving og lemfeldige politiske etterrettelighet hva angår asylbarn i særdeleshet.
Som statsråd sender han heim asylbarn over en lav sko. Kanskje er det bare gjørme og krypskyttere som ønsker barna velkommen i landet de er sendt til. De kommer fra fredelige Norge - mange av dem er født her og vet ikke om noe annet.
Nå venter det sjokk på sjokk. Samtidig er det også et bilde på regjeringens måte å utføre sin politiske virksomhet på. Det ser ut som om gjengen på taburettene anno 2015, ikke forsøker en gang å opptre med en viss stil. Hent asylbarna tilbake snarest, og ikke nøl.
Men det er viktig at de regjerende utad i allefall, agerer som om de vet hva de gjør og hvilken roller de spiller. Tomheten og åndsfraværet i virksomheten nå, virker nedbrytende og uansvarlig - maner til sløvhet og taktikkeri over det ganske land.
Det er trist og tragisk med tanke på betydningen som er innarbeidet i rolleutføringen. Det er godt at de aller eldste som skred til verket iført fulle pontifikalier, forlengst har vendt seg for siste gang der de er ellers ville det vært et svare leven nå.
Det er å håpe at taktikkeriet opphører, og at Anundsen og hans likemenn anlegger en annen stil i sine offentlige roller - om de skal fortsette. Norge fortjener ikke et slikt renommé som det nå får klistret på seg. I motsatt fall, håper jeg på denne regjeringens endeligt relativt lynkjapt.
Tukáte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar