Tanker ...

Nå er dagene mer uforståelige enn et russisk eventyr. Det er dager med så mange vedheng at det er lett å miste oversikten - bildet (les; dagene) er så enormt variert. Noen ganger er det som om jeg sitter i Edens Hage og ikke har gjort annet i hele mitt evige liv. Slaraffenlivet blir imidlertid fort avbrutt av sekvenser hvor gulvplankene kommer meg i møte i mer enn rasende fart. Jeg våkner til etter slike angrep med bortdovning i de fleste lemmer - og jeg forstår ikke kroppens spill på alle de nye strengene i det heletatt. Men det er akkurat som om den skal si meg at nå har dén lyst til å spille førstefiolin på alle instrumentene samtidig, og at jeg egenlig ikke har noen stemmerett for eller imot med hensyn til dette. Nei vel ... . Vår skilsmisse er på gang, forstår jeg. Den som nå trekker seg tilbake er den gamle kroppen og forhåpentligvis holder jeg på å spille inn en ny kropp eller ny ham om du vil. Det er dét jég tenker iallefall. Litt turbulent er det, men det skal gå fint summa summarum.

Jeg har ikke et eneste blåmerke verken her eller der, men jeg har så ondt som om jeg skulle vært i et torturkammer. Innbiller meg at dette kammeret ikke er noe behagelig sted hvor det utdeles tyrkiske bad og de lifligste blomsterdufter. Jeg greier imidlertid ikke å tenke en tanke på et slikt kammer til ende - det greier jeg altså ikke. Når jeg kjenner hvor ondt jeg har i kroppen av mine helt personlige eskapader i noe som bare er fantasier i sammenlikning, så skjønner og forstår jeg at det ekte kammeret er en djevelens oppfinnelse. Og hva skal jeg kalle de stakkarene som står til tjeneste og utfører ordre i slike kamre - det aner jeg ikke og vil heller ikke la det bli mitt problem. De stakkars uheldige som må krype til dette 'korset', greier jeg heller ikke å formulere dekkende ord på. Det er denne verdenen vi ser en ende på nå, og så opplever vi at den nye kommer anstigende på sitt vis og dermed settes fantasien i fritt spill.

Tar vi en fantasitripp til det omtalte kammeret, så er det med gru vi må gi oss over, melde pass og så forsvinne fra åstedet - fantasi eller ikke ... . Jeg skal utholde en god del fiffige påfunn i avslutningsfasen for å endre denne verden - få den bort så den aldri mer kommer tilbake og viser seg for noen mennesker mer, slik eller slik.  Nå er det virkelig en ordre til den nye tida - kom fram med den nye verdenen med sitt lys og sine lykkelige mennesker som ikke vet hva gråt er, men derimot har det nye mennesket mer enn god greie på hva glede er - hva kjærlighet virkelig er. Nå vil vi ikke vente lenger på dette omtalte paradiset hvor menneskene spankulerer på marka og plukker litt blomster her og pynter et herlig befriende fellesbord der. Nå er nykkenes tid forbi og nå er den harde virkelighetens tid også forbi. Nå er det bare oss igjen på marka hvor det er fritt for kammer slik eller sånn, og det er blottet for all annen smerte og ondskap.

Tukáte