De stykkene jeg skriver og legger inn på bloggen, er ikke så uskyldige som de kanskje i første omgang synes. Når jeg senere leser dem igjennom, stusser jeg ofte og tenker - hva mener jeg her ...? Men ved litt repetisjon i teksten, så danner det opprinnelige bildet seg på nytt.
Jeg skriver ikke slik for å være vanskelig, men fordi jeg er inne i teksten på en annen måte når det skrives første gangen (noe dypere), enn ved gjennomlesing senere - da er perspektivet et helt annet.
Jeg har ikke helt skjønt dette tidligere, så på en måte er jeg unnskyldt, men det har nok tiltatt etter hvert. Det kan kanskje forklares dimensjonelt. Det hjelper å fokusere treffsikkert når du møter teksten første gangen.
Litt understrekning til; Ingen vil tro at de ikke har skjønt de noen få ordene i de små stykkene, men det kan være lag på lag - hvor ett eller flere lag glir unna et ellers skarpt blikk. Ordene er aldri så betydningsfulle som meninger som gjemmer seg mellom linjene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar