Jeg sovner lørdag kveld 01. august 2015, rundt halv tolv og våkner igjen etter et par timer omkring halv to natt til søndag 02. august 2015. Dette er i grunnen ikke merkelig, men det rareste var at himmelen var helt bekksvart og det så nærmest ut som om den var et svart gap. Jeg så en stripe lys nederst ved havkanten. Er det de "tre døgnene", tenkte jeg, der jeg lå i halvvåken tilstand og så ut. Så gikk jeg ut av senga og bort til vinduet og der så jeg med egne øyne at himmelen så ut som om den var forsvunnet og det som var igjen var et stort belgsvart teppe trukket over det som før hadde vært en himmel. En lysstripe nederst ved sjøkanten var det eneste. Merkelig. Merkelig var det også at jeg skulle våkne akkurat i tide til å se dette.
Mens jeg gikk rundt og forvisset meg om at himmelen var som sunket i havet over alt, så gikk jeg til sengs igjen. Kikket ut igjen på nytt etter en stund, og der holder himmelen på å komme til syne slik jeg har sett bildet tidligere. Himmelen kommer fram ovenifra og nedover. Det bekksvarte skylaget fordrives av en lysere blå himmel - tross nattemørket! Et underlig skue, men fint på samme tid nå når det ikke har mystikkens skjær over seg lenger, men holder på å normaliseres. Da kjenner jeg meg igjen oppe i skyene - slik skal det være! Jeg puster lettet ut, men hva er det som har skjedd? Har det noen forklaring? Jeg finner ingen forklaring nå på dette nattlige fenomenet som jeg bråvåkner for å få oppleve, rett etter at jeg har sovnet.
Av og til skjer sånne rare situasjoner som klippet ut av en annen virkelighet og satt inn her for å lage en helt ny vri. Det er morsomt å følge naturens mange forunderlige hopp, enten det er dag eller natt. Ordtaket sier; "Ingen vet hvor haren hopper", men jeg tror ikke det er så mange som vet hvordan Himmelen over oss tér seg heller fra tid til annen. Jeg er glad for at jeg fikk oppleve akkurat dette nå - for noe må det bety på litt lengre sikt, tror jeg her jeg sitter. Så kan jeg bare fortsette å spekulere på hva det betyr. Når jeg ser ut i natten her jeg sitter og skriver nå, så ser jeg en tverrstripet himmelrand nederst mot havet - ikke alt mørke er forsvunnet ennå. Snart er det nok bare mine minner igjen av denne mystiske natten.
Takk både til himmel og hav for en bevinget stund. Min fantasi hadde vinger og brukte begge godt da det var på det mørkeste og mest mystiske rundt meg nettopp. Jeg ante ikke i min villeste fantasi hva det var som holdt på å brette seg ut foran meg - var det de tre dagene og nettene jeg hadde hørt Iliuka svare oss på når vi med store øyne spurte hva de tre døgnene skulle forestille? Vi hadde lest om de tre flere av oss, og øynene ble ikke mindre av at det var flere med samme merkelige nyhet inside. Vi slo oss til ro med at det skjer nok ikke i vår tid, dette! Men ingen "vet hvor haren hopper", plutselig kan den sprette opp rett der du befinner deg! Like plutselig kan den forsvinne på lette bein, mens du står igjen og måper.
Tukáte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar