Reisen til dagens Russland, var en enorm opplevelse for meg. Da det lille gebrekkelige flyet sto støtt på den russiske jorda, kunne jeg ikke få sett nok, fort nok. Hva jeg la i dette møtet, foregikk alt sammen inni meg. Jeg var synbart hinsides, lystret ikke ordre fra utsiden. Så over til landet jeg endelig kunne få se med egne øyne! Det stormet av følelser der inne i meg - de ville være med på "festen". Det blikket mitt gled over, var et slitent land. Litt ekstraordinært på den måten at det virket svært firkantet. Alt var så bastant og klumpete tross alt gullet.
Til og med folket er firkantet, tenkte jeg, det myke preget var helt fraværende tross menneskenes trinne framtoning. Luer og uniformer gjorde sitt beste for å understøtte inntrykket. Jeg reiste aldri tilbake, da Russland kjentes som et tilbakeslag på en måte. Men Russland lever i mitt sinn og i mine tanker likevel og det skyldes nok at jeg har levd flere liv som russisk borger - før mitt norske. Stadig vekk dukker partier fra Russland opp og jeg er tilbake i Moskva, Minsk eller hvor det kan være - jeg går i de breie gatene, på de rommelige fortauene og rundt om i alt annet i dette forunderlige landet.
Gullet virket ikke imponerende på meg, men det gjorde det tydeligvis på gamle dagers egenoppnevnte småguder, og gjør det nok fortsatt på noen som ser de prangende løkkuplene kneise i sola. Alt var veldig partiorientert, syntes jeg videre, og kanskje var det kun jeg som tenkte slik eller som heftet meg ved den tilhørigheten, hvem vet. Bussen vi satt på fra flyplassen, var både låghalt og sidrumpet, men humpet avgårde lydig som andre russere. Fant stoppestedene gjorde den også, så vi hadde ikke noe å klage over på den ferden. Deretter gikk det strake vegen til hotellet - Hotell Europa!
I hver etasje, borte i en krok satt det en russerinne med stort fang. Jeg hadde ikke sett slike fang før - kjempestore. Dette gjentok seg i alle etasjene i det store hotellet - eller var det så stort alt sammen? Kanskje forførte alle inntrykkene meg slik at jeg la noen dimensjoner til på alt jeg så. Dette lar vi stå åpent! Jeg var ihvertfall i Russland, eller Sovjetunionen, som det het den gangen helt på slutten av 70-tallet. Vi spiste våre måltider i en restaurant som nok hadde sett sine aller beste dager, men greide noen fler - med litt godvilje. Bestikket var lett som en fjær og var nok laget av et stoff jeg ikke skal si så mye om!
Dagene gikk med til "Bli kjent turer" over kortere og lengre distanser, med bil eller tog. Lengste togturen gikk til Minsk, hvor vi oppholdt oss et par dager. Det vi studerte mest var store statuer med hodene langt oppe i skyene - ikke så lett å få øyekontakt der, men vi holdt ut. Gikk oss med vilje på den ene etter den andre av slike kjempekolosser i ragende utgave. Jeg tror sovjeterne mente dette var verdt blånøye studering, og vi var lette å be da vi forsto at vår interesse gjorde inntrykk. Slik la vi an på å vise de riktige folder når vi var i kirkebygg og andre sammenhenger med mye utskjæringer og sterke farger.
Det knaket i sammenføyningene uansett hvilket kjøretøy vi valgte eller hvilken trappeoppgang vi gikk i. På toppen av all denne knakingen og knirkingen tronte Leonid Brezhnev, i atten år. Det var store avstander i Sovjetunionen den gangen også, så knakingen er forståelig. Men alt var enormt stort og av den grunn svært distansert, sett fra et lite menneskevesens synspunkt. Jeg slappet nok ikke helt av før jeg var tilbake i gode gamle Norge igjen, hvor alt var mer overkommelig. Jeg har skrevet flere rapporter fra denne bevingede turen til Sovjetunionen, blir liksom aldri ferdig med å formidle små inntrykk fra det store landet.
Det er ikke så rart at lille Putin, ser ut som om han brisker seg når han beveger seg på Russlands røde løpere. Størrelsen på dette kontinentet er mer enn god nok grunn til å rasle med alle de fjær en har i sitt indre i en sådan stund. Landet er stort, ganske enkelt. Enormt! Kanskje er det for stort for en liten presidentgutt som ikke har mer enn bare noen centimetere å briske med? Det er noe med proporsjonene. Vi mennesker er ikke så avanserte i våre synsende utspill og betraktninger når det kommer til stykket, så det er lett å trå feil, slik at verden får seg en god latter framfor stram giv akt.
Takk for denne gang!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar