Det å snakke for eksempel, hvordan får vi til å snakke lett og ledig fra den tidligste alder? Vi tilhører dyreverdenen og er vel det eneste vesenet som snakker ved hjelp av stemme, bokstaver, ord, lyder, tonefall osv., som vi gjør. Om det kommer noen ut av buskene nå fordi jeg ikke har tatt med alle tenkelige alternativer, så beklager jeg det. Tenk å ha den variasjonsmuligheten som vi mennesker har med språket, stemmen, nyansene og alt sammen. Fantastisk!
At vi trente oss i lang, lang tid før vi var klar til å dosere, er ikke så merkverdig. Så er det evnen til å forstå, den deler vi med mange andre fra dyreriket. Men tenk et øyeblikk på evnen til å forstå - det er jamen en fantastisk oppfinnelse det også. Se en nyfødt baby hvor armer og bein flyr rundt som mikrofoner klare til bruk, og det tar ikke lang tid før det første ordet antar fasong, og du ser på øynene at det lille noret forstår. Det er en god del som skal sies, men inntil da har babyen sagt mye allerede.
Det er så uendelig mye å undre seg over, alt dette tatt i betraktning, likevel går vi liv etter liv til ende uten å reflekterer en døyt over veien vi går. Hvor mye forstår vi av det som omgir oss, når vi ikke snakker om det? Fordøyer det. Får håpe det er en stor del, tross alt, men den delen vi ikke bryr oss om å ta verken korte eller dype dykk i, den må da være større. Jeg har ikke målt, men antar det forholder seg slik. Verden virker så stor, enormt stor - bak antydningene her nå.
Enn om vi alle sammen hadde valgt helt annerledes ved hver eneste valgmulighet gjennom livet, da har vi plutselig hatt en helt annen versjon av verden og sett tilbake på nå? Dette virker sannsynlig, og da er spørsmålet. Skaper vi vår verden og så er vi ikke mer bevisste på at vi er skaperne av dette enorme byggverket! Det må jeg si. Vi leser jo støtt og stadig at vi er mye større enn vi sjøl forstår. Større og størst, det er ikke poenget, men vi har evner langt utover det vi aner.
At vi trente oss i lang, lang tid før vi var klar til å dosere, er ikke så merkverdig. Så er det evnen til å forstå, den deler vi med mange andre fra dyreriket. Men tenk et øyeblikk på evnen til å forstå - det er jamen en fantastisk oppfinnelse det også. Se en nyfødt baby hvor armer og bein flyr rundt som mikrofoner klare til bruk, og det tar ikke lang tid før det første ordet antar fasong, og du ser på øynene at det lille noret forstår. Det er en god del som skal sies, men inntil da har babyen sagt mye allerede.
Det er så uendelig mye å undre seg over, alt dette tatt i betraktning, likevel går vi liv etter liv til ende uten å reflekterer en døyt over veien vi går. Hvor mye forstår vi av det som omgir oss, når vi ikke snakker om det? Fordøyer det. Får håpe det er en stor del, tross alt, men den delen vi ikke bryr oss om å ta verken korte eller dype dykk i, den må da være større. Jeg har ikke målt, men antar det forholder seg slik. Verden virker så stor, enormt stor - bak antydningene her nå.
Enn om vi alle sammen hadde valgt helt annerledes ved hver eneste valgmulighet gjennom livet, da har vi plutselig hatt en helt annen versjon av verden og sett tilbake på nå? Dette virker sannsynlig, og da er spørsmålet. Skaper vi vår verden og så er vi ikke mer bevisste på at vi er skaperne av dette enorme byggverket! Det må jeg si. Vi leser jo støtt og stadig at vi er mye større enn vi sjøl forstår. Større og størst, det er ikke poenget, men vi har evner langt utover det vi aner.
Det er på tide å ta i bruk andre evner enn de vi har hatt virksomme til dags dato. Nå har vi prøvd å drepe hverandre i så lang tid, uten at det har ført til annen forståelse enn begripelsen av at flokken er blitt redusert for en stund, men flokken tar seg opp igjen. Vi har ikke forstått, og heller ikke satt det i sammenheng slik at vi har grunnlag for å komme vår refleksjon i utgangspunktet - noe nærmere. Mennesket er likevel et oppkomme av positive muligheter. Det er dét vi er.
Tukáte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar