Det store vegskillet

At jeg befinner meg i det store vegskillet er sikkert, og der er utfordringene mange. Jeg trodde nemlig jeg hadde tatt de verste tørnene i så måte, men se - dette vegskillet er stort og variert. Det er ikke bestått i en håndvending. Det som skjedde denne gangen var heller av det mer drastiske slaget, det var slett ikke noe lett og utvungent over det. Hardt og brutalt, men fort overstått. Jeg er glad for at jeg sitter her, dog med et uforskammet blått øye, og kan skrive om det nå etter en dags nedtoning av medfarten. Jeg har en fornemmelse av at det som har skjedd meg bare er av det gode, tross alt. Om jeg har rett, får tida vise.

Så over til det som skjedde onsdag,19. mai; jeg sto opp av senga og stakk føttene i skoene like vanlig som jeg pleier. Skulle re senga og var i god gang. Jeg var innstilt på å få det fort unnagjort. Så er jeg plutselig uten balanse. Jeg svaiet og tenkte i min fortvilelse der jeg sto - dette går ikke bra. Hadde ikke noe å gripe tak i og falt pladask mot gulvet og landet på venstre øyebryn! Landingen var hard og ikke teppebelagt, så jeg lå der og lurte på om jeg overlevde - det var nemlig ikke så opplagt, forholdene tatt i betraktning. Jeg løftet på hodet for å sondere og kjente blodet rant nedover ansiktet. Blodet virket litt sånn der og da, at jeg ble beroliget. Alt hadde skjedd så hurtig og svært forvirrende. Jeg forsøkte å reise meg opp litt - måtte få vite mer om situasjonen jeg var i. Den var ok, ikke noe beinbrudd. Vel ute på badet så jeg at øyebrynet hadde blitt slått opp og at det var derfra blodet rant. Ut over dagen kjente jeg meg stadig mer forslått i kroppen, etter hvert som den våknet til. Med blått og opphovnet øye og forslått kropp er jeg et klart bevis på et vesen slynget ut av en tilstand og inn i en annen. Ny energi krever sin plass! Hva som gjenstår, aner jeg ikke. Jeg er blitt nedtonet og tenksom, merker jeg - alt er liksom utvisket både foran meg og bak meg. Jeg er i en tom tilstand. Kanskje er det denne tilstanden som er svaret på - jeg er den jeg er - og mer er det ikke.

Det hører vel med, at i to år nå har det banket i huset til alle tider - ikke hardt og brutalt, men ivrig og stille. Det har banket inne i huset og inne i skap rundt meg, og utenfor vinduene. Noe har liksom ramlet fra høyder og ned på gulvet her inne, eller ned i oppvaskkummen på kjøkkenet - da helst som høy stållyd. Etter 'ulykken' har det derimot ikke vært en lyd å høre fra noe hold! Har blitt fortalt nettopp, at bankingen er usynlige hjelpere som justerer husets fundamenter - og nå er det nok bevist at fundamenter er fundamenter uansett - og at hus og eier går hånd i hånd.