Jeg fornemmer at det gamle livets ord og levesett, den gamle hammen, nå er over for mitt vedkommende. Det gamle livet har i store trekk artet seg noenlunde slik: Jeg visste ikke på forhånd hva jeg skulle, eller hvordan jeg skulle - gå framover - jeg måtte lese det av på egne følelser og andres reaksjoner underveis. Informasjon som jeg mottok for ti-tolv år siden, begynner nå først å gi mening for meg. Jeg hadde valgt, å gå gjennom livet uten ledelse av noen form. Det som skjedde, det skjedde altså på impuls og helt uten noen forklaring fra noe hold. Det var nærmest som om jeg hele tida landet i ukjent terreng, droppet fra fly. Da er det heller ikke så uforståelig, for meg nå, at definisjonen 'selvtillit' ikke har hatt grobunn hos meg i spesiell grad.
Jeg visste jo Aldri - og jeg visste Alltid.
I tomrommet mellom de to paradoksene, har jeg levd livet til dags dato. Det er dette jeg ser idag; terrenget var alltid ukjent, men måtte forseres på en eller annen måte, som om det var kjent. Nå er jeg på et helt nytt sted hvor terrenget er kjent og behagelig. Er det noen som kjenner seg igjen i dette - det har sikkert vært flere slike dropp kloden over.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar