Hva betyr de, dypest sett, alle begrepene vi omgir oss med og som rommer det vi tror vi mener. Det er den grunnleggende betydningen jeg jakter på. Er det ikke ord med lærte definisjoner, vi slår om oss med? Er den store Sannheten tilgjengelig? Vi har levd et liv og forstått det som virkelig og ekte. Nå er det slått sprekker i dette fundamentet. Hva er livet? Er det illusjon - er det virkelighet? Vi lever det hver dag og det føles ekte! 3D blir det ofte kalt, og 3D er illusjon, blir vi fortalt samtidig.
Et av begrepene vi bruker flittig er; Universet. Hva er i bunn og grunn universet - bortsett fra et ord? Alt utenfor vår egen kropp er illusjon, sies det. Det ytre er nødvendig, for ellers vil vi ikke forstå noe som helst, heter det også. Men det ytre er beskrevet som illusjon. Hvordan forholder det seg med Jorda? Er ikke den også illusjon? Det er vi som er Jorda, blir det sagt. Da må vi være illusjonen? Jeg tror den slutningen nærmer seg en slags sannhet. Vi er illusjon, omgitt av illusjon. Jeg kan ramse opp mange begreper som jeg stiller under lupen. Her er noen; Hva er et Menneske? Hva er Bevissthet? Hva er Energi? Hva er Tillit? Hva er Følelse? Hva er Ånd? Hva er Jeg Er? Er alt dette bevis på mental forvirring, som Adamus snakker om?
Jeg tror mange av oss har vært svært takknemlige for skriftspråket. Hva skulle vi gjort uten det? Men plutselig har det blitt nærmest verre med språket, enn uten. Hva skjer? Jeg greier ikke å skape noen mening med språket, lenger. Jeg finner ikke ordene jeg trenger, og de skaper ikke mening når de endelig dukker opp. Det jeg idag forstår og skal uttrykke i ord, er så mye fyldigere, enn det var tidligere - det rommer så mye mer. De gamle definisjonene av ordene blir for 'små', de strekker ikke til - de favner ikke hele meningen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar