Når Kjærligheten våkner for fullt!

Nå forsvinner Tida og vi glir intetanende over i det store rommet NÅ. Vi må ta del i 3D's reiseplaner ut av kroppen vår, men vi spretter litt ut og inn forresten, greier ikke å være 'to the point' hele tida. Vi må kle av oss illusjonen, den som har vært så god å ha som skjold og verge alltid - i 3D-livet.  Illusjonen var der og hjalp oss i pinlige situasjoner, når vi var trengt opp i et hjørne og veggene på hver side ikke tillot oss å vri oss en cm. unna det store presset. Da var illusjonen god å ha!  Den støttet alle våre påfunn for å fri oss fra vår skyld. Den la teppet sitt over det vi ville skjule og framhevet det vi ville bruke som redningsvest. Hvordan skal det gå med lille Oss nå? Hva skal vi skjule oss bak nå, når illusjonen er borte?

Er det forferdelige tider som venter?  Slike spørsmål er så kinkige å finne svar på. Hele livet består av forpostfektinger og andre fektinger. Vi kaver fra ord til ord, fra setning til setning, fra avsnitt til avsnitt. Vi har hatt 3d sitt illusjonsteppe rundt oss så lenge vi kan huske, og nå skal det trekkes bort? Hvordan skal vi greie brasene som venter? Hvordan skal vi takle det som skal takles? Hvordan skal vi spille rollen vår i kampene som kommer? Århundrets store hodepine!  Vi har ventet på den nye tida, vi har stundet etter den, vi har speidet mellom linjene etter den - kommer den ikke snart ...?  Men horisonten har liksom ikke villet slippe den over kammen eller inn i det for oss, store rommet.

NÅ - det store øyeblikket, det kjempestore rommet - den enorme utvidelsen.  I dette NÅ-øyeblikket, glippet vi med øynene første gang og siden er det bare blitt stadig mer av det samme.  Her har vi levd livet.  Her har vi hatt de største øyeblikkene i våre liv, her har vi gjerne solgt livet til høystbydende om så var. Her har vi trakassert og her har vi vist den absolutt motsatte siden - den som består av bare kjærlig lykke, glitter og stas. Det er ikke mulig å få med alt når vi skal omtale Livet.  Livet er noe så stort og om-fangs-rikt at det tar all plass og vel så det.  At papiret ikke strekker til når livet skal omtales, er så, men tanken strekker ikke til den heller. Prøv å forestille deg et Liv i tanken. Det er umulig!

Slik er det vi har hatt det gjennom 3-dimensjonen. Om det livet har vært et ekte liv eller om det har vært et eventyr alt sammen, det må hver enkelt ta stilling til. Men 3D er 3D og alltid spe-si-ell! Boka om 3D tror jeg ikke kan bli skrevet noen gang fordi det ikke er mulig å være realistisk nok i en slik skriveprosess. Fornuften vil blande seg inn - og jeg sa ikke noe om det ble til det bedre, eller det motsatte!  Om, og når, vi inntar 5-dimensjonen senker kanskje et glemselens slør seg over alt. Da tenker jeg på alt - det vi sjøl har vært eksponenter for, og det vi har fløyket oss inn i fra andre. Jeg er slett ikke sikker på om 3D har vært et ekte liv eller om det har vært en hildring eller noe oppdiktet som vi skulle oppleve så realistisk som mulig, helt to the point.

Tukáte