Nå er det endringer i alt som vi tidligere har tatt for gitt. Tror ikke endringene er så resolutt og bestemte at de retter blikket dit de skal med det samme de er en eksistens i denne verden - nei, jeg tror det ordner seg sånn litt etter hvert bortetter. Først så fødes de liksom litt ut av intet, gnir seg i øynene og glimter litt mot det som stråler rett i åsynet og virker sterkt og vrient å forholde seg til. Førsteinntrykket er at dette er et forferdelig sted, med så mange og sterke krefter som tar motet fra en nyfødt tander stakkar. Klart en er litt sart sånn i starten - tenker det lille noret av en endring, vrir på seg og speider etter noen kjente.
Men som nyfødt så har du ikke så mange kjente, alt er goldt, kaldt, fremmed og så ukjent at det kanskje ikke ser en liten endring som fødes - i det hele tatt. Den lille endringen må nok få litt mer tid på seg, legge til noen millimetere her og noen centimetere der, så skal det bli litt mer sus i tretoppene, tenker den lille endringen litt haltende og ustøtt. Den vet ikke hva tretopper er, men hørte uttrykket brukt av en storebror nettopp, og slenger det derfor inn i tankegangen sin. Sier det en gang til, det er ikke alltid like greit for den som er liten, ukjent og på vidvanke i eget, men ukjent terreng.
Den lille endringen undrer også på hvor i universet den er landet, og hvorfor her ...? Er det mulig å spørre noen, eller er alle så usigelig opptatt av å finne sammen med noen som de kan liksom skjule seg litt bak eller sammen med. Ingen tåler nesten å være litt for seg sjøl, føle seg litt sånn på ukjent grunn og famlende stier en stund. Derfor kan det jo fort bli komplotter, tenker den lille nye og ukjente endringen - som visstnok har kommet inn i verden som på en slump. Hva er dette og hvorfor skjedde det - og hvorfor var jeg den som først skulle bli kjent med dette ...? Slik tenker den lille endringen og undrer ivei.
Om den lille nyfødte bare hadde visst hvor mange andre som tenker og undrer akkurat på samme måten nå om dagen - og kanskje ellers også. Sånn går vi alle sammen i denne verden, og undrer på hvem vi nå er og hvor vi nå kommer fra og hvor vi nå har tenkt oss hen. Men har vi tenkt - kanskje har ingen tenkt den tanken engang, ikke ennå. Kanskje er hele den gamle verden i oppløsning, i bortglidning fra gamle spor. Er du først på glideflukt i en ny og ukjent verden uten ett eneste holdepunkt og bare omgitt av nye fjes og former uansett hvor du snur deg, ja, da er du ikke i ditt sterkeste hjørne til å tenke akkurat - heller stikk motsatt, tenker den lille.
Med alt dette forunderlige tankespinnet, spinner den lille endringen sitt lappeteppe bortover det ukjente terrenget. På dette teppet kan jeg løpe fram og tilbake og skaffe meg litt oppmerksomhet, tøyser den lille endringen, og er straks fullt ut enig med seg sjøl. Det er jo litt moro, tross alt, å være havnet i ukjente strøk hvor livet ennå ikke har begynt og hvor det heller ikke er noe annet som har tenkt andre tanker. Jeg rusler bare ut og stopper ikke før jeg blir sulten eller trøtt - da kan jeg sove for det er det aller beste, trøster den sitt lille hode med den lille endringen i det store nye terrenget. Slik vokste en liten endring til å bli en mye større undring!
Tukáte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar