Noen fant denne planeten i sin tid, og bestemte seg straks for at den skulle avfolkes som den var og gjenbrukes av finneren som den rene og skjære finnerlønn. De skulle leve og trives på finnerlønna si, mente finnerne, men det er mulig planeten mumlet sitt - i gråsteinene sine - uten at det ble oppfattet av finnerne. Nok om det, de nyankomne vinket til seg sine, og spredte seg ut over gjorde de. At det var til ingen nytte, visste ingen av dem da. Så begynte drakampen, og 'tauet' holdt på å ryke stadig vekk.
Mottrekket til finnerne skulle vise seg å være fra djevelens oppslagsverk, så kamper og dyster ble utkjempet både i tide og utide. Til og med ble det prøvd med utdøende smitte slik at jordboeren skulle lide seg både gul og blå, men mest død. Slik gikk det også. Jordboeren døde, men ikke helt ut ... Noen trakk opp fjæra i ryggen på stakkaren som nesten ikke greide å leve livet sitt lenger, og pulsen kom sakte igang igjen. Dette til stor forargelse for de inntrengende finnerne som mente seg å bearbeide finnerlønna si.
Slik gikk vinter og vår og år og tider. Jordboeren kravlet og krøp over alt - kriger brøt ut rundt stakkaren og forsvare seg måtte vesenet gjøre - gang på gang. Det var tider det så svært mørkt ut, men livet brøt fram stadig vekk. Det kom på beina, mustret sinn og hoppet fram fra gråsteinene som utgjorde litt ly i ryggen. Det kom en og det kom to kriger, og det var kriger som rammet hele kloden på ett eller annet vis. Små barn ble født med krig i dåpsgave - ingen mulighet for å slippe unna utviklinga som var igang.
Håpet var kjempestort hos igangsetteren av krigshysteriet, og han hadde de største ønsker og de mest stupbratte fantasier om hvordan det skulle bli å leve på denne kuppelen helt aleine uten de krypdyra som nå agerte verre enn verst rundt finnermannen. Det gikk frysninger nedover den overopphetede ryggen til morderen som holdt fingeren på startknappen for den ene krigen etter den andre - nå sto den tredje verdenskrigen for tur. Snart var det bare å blåse i hornene og hesteryggen skulle krølle seg for dødsspranget.
Det skulle vise seg å bli mer vrient enn det som godt var. Krigstilløpene ble avviklet gang på gang, men døde så hen. Hva skjedde? Ingen visste hvor det skar seg, men alle visste at det skar seg - hele tida. Den tredje verdenskrigen skulle vise seg å bli den nøtta som ikke lot seg knekke. Den knakk aldri og har ikke til dags dato gjort antydninger til å ville svikte sin ukjente Velgjører. Hvem det nå er - og var! Og hvem denne velgjøreren er har verden ennå ikke fått i lysskrift over himmelbuen. Jordboeren er et fritt vesen og finner sine svar sjøl.
Vi vet nå at det ikke er bare å gjøre seg en sving ut i verdensrommet, tuske til seg det som ser forlokkende ut og ellers oppføre seg som eieren av hele Kosmos. Det er tanker som ikke kan bæres av en hvilken som helst inntrenger eller finner eller gjerningsmann eller hvilken benevnelse som passer best. Ikke få for store tanker når du er på vidvanke på de store vidder - plutselig kan det være en tanke for mye - eller en tanke som er litt for stor. Det er lett å knekke ryggen, så bær ikke større tanker enn du er eslet for !
Tukáte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar