Fritt etter Kirael
Når vi gråter for noen som er borte, mennesker eller dyr, tror vi det er savnet av vedkommende som får oss til å gråte. Sannheten er at vi gråter for oss sjøl, for den følelsen tanken kaller fram fra fortida. Vi begraver oss i tanken og gråter på grunn av vår egen følelse. Det har ikke noe med den eller de vi har mistet å gjøre. De er ikke tapt for oss, de har bare gått ut av dette bevissthetsplanet og er i Nå'et. Det Nå'et som vi strever slik etter å komme til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar