De er like bedårende og uimotståelig som de har vært siden konfirmasjonsalderen, tror de! En mann kan umulig se den forvandlingen som plutselig bare er der når femtiårsalderen passeres og helt brutalt blir det i 80 årsalderen med nye spørsmål hver dag!
Det er liksom ikke mer liv i det som klamrer seg fast rundt beinknokene for fortsatt å holde tritt en stund til. Eller det blodet som renner i årene er plutselig blitt av en helt annen kaliber enn det som tidligere var der. Hva er det den gamle skrotten har tullet seg bort i?
Denne omtalte kroppen kan knuses hvert øyeblikk - alt er skjørt og alt er gebrekkelig og alt er inntørket og virker ganske enkelt totalt ubrukelig. Hva er poenget med at gamle kropper fortsatt holder seg i live? Er det for å skape hodebry for den som eier kroppen?
Lever eldgamle kropper for at noen skal lære en lekse - eller hva er vitsen - er det forresten en vits med dette i det hele tatt? Jeg kjenner noen følelser som mener at nå må det snart bli slutt på denne surmulingen over en gammel skrott - den lever og det må godtaes.
Jeg forstår beskjeden som kommer. I god jordisk ånd så må vi alle sammen bare godta - både det vi mener er godtagbart og det andre mener er godtagbart for oss. Et menneskeliv er bare noen små jordiske år før det plutselig er overstått alt sammen.
Da kommer det ulike fortellinger - noen ala ; “Vi lever evig …” “Vi går bare over …” ??? Hva går vi over og hva er det vi møter der da siden vi begynner å leve igjen ? Er det bare noen få som oppfatter dette som tåketale eller finnes det andre også som er enige i dette?
Dette temaet kan bare beskrives og beskrives i det uendelige, men hva er poenget med det? Det er så mye tull i denne verden som folk kan velge å bruke energien sin på - de kan stusse over selvfølgeligheter og de kan hoppe trofaste over det for å godta annet tull og tøys.
Tukáte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar