Framtidsdrøm?

I natt under søvnen kom jeg inn i et rom hvor det kom en liten bjørn mot meg. Den var ikke en unge og heller ikke en voksen, men en liten utgave på linje med størrelsen til en liten bjørnunge. Den forsto når jeg kom inn i rommet og kom meg imøte tilsynelatende interessert i å finne ut hva eller hvem jeg var. Husker jeg tenkte; den er kunstig og forlanger ikke noe - ikke en tur ut i det fri engang. Den kan bare være her inne og se på det som er og være like interessert hele tiden i alt og alle som oppholder seg her. Den var programmert slik. Den var våken om dagen og til kvelds la den seg ned med lukkede øyne og der lå den i de respektive timer inntil den våknet til en ny dag. Den respekterte alle hindringer den møtte på, og gjorde ikke noe utover det programmeringen tillot. Jeg tenkte; dette er ganske likt menneskene, slik de har oppført seg i 3D. De har oppført seg som programmerte vesener med en usynlig drivkraft - ikke innsatt fysisk motor. Det hadde heller ikke denne lille bjørnen. Den ble drevet av luften og hadde ikke noe synlig, fysisk uttrykk for hvordan dette skjedde. Det var mye som var likt menneskenes liv, men denne skulle være en leke for barn og var derfor programmert snill og vennlig.

Dette var egentlig en kort, liten drøm, med en stor ettervirkning. Denne lille drømmen viser, at nå er det mulig å skape et helt annet liv enn det vi har levd i 3D. Små lekemodeller kan skapes med programmeringer som gjør dem istand til å bli stadig mer avanserte etter hvert som behovene melder seg. I læringsøyemed er de utmerkede eksemplarer, og etter hvert kan mange programmere sine modeller til eget bruk som selskap for barn og kjæledyr. Da kan vi se for oss en helt ny verden for dem som av en eller annen grunn foretrekker å lære gjennom visualisering på denne måten. Det blir en ny oppblomstring for mange læreformer, mens andre blir arkivert som 'gamle' og utdaterte. Mulighetene er legio, og det er fritt fram for leseren å føre denne tankerekken videre og utover i det uendelige.