People of the world don't look at themselves,
and so they blame one another. -
Jalal ad-Din Rumi
onsdag 29. april 2009
torsdag 16. april 2009
Hva - Hvordan - Hvorfor - Den Nye Jorda?
Tobias sier:
Den Nye Jorda har kommet til et punkt hvor den har blitt en entitet i seg selv. Det er på en måte slik Gaia er entiteten på Jorda, eller har vært det fram til nå. Den Nye Jorda er et fyrtårn av lys. Dette lyset går ut til de andre dimensjonene og de andre delene av det fysiske universet. Og dette fyrtårnet inneholder stråler av andre former for bevissthet, livsformer og bevissthetsformer.
*Hva er de andre livsformene?
*Hvorfor er de der?
*Hva er inspirasjonen deres?
Det er et levende bibliotek på den Nye Jorda. Det inneholder visdommen i alle opplevelsene deres, og alle livene deres på Jorda. Det er et oppbevaringssted for reisen deres, over det dere har lært. Det er et sted som samler sammen denne informasjonen slik at alle kan få tilgang til den, og det blir en egen Bevissthet. Og enda mer viktig for hver og en av dere; den Nye Jorda er akkurat nå det stedet der den nye Bevisstheten til Jorda blir klekket ut og næret og født i en syklus, om og om igjen. Ikke bare en gang, men i en kontinuerlig syklus.
Den Nye Jorda har kommet til et punkt hvor den har blitt en entitet i seg selv. Det er på en måte slik Gaia er entiteten på Jorda, eller har vært det fram til nå. Den Nye Jorda er et fyrtårn av lys. Dette lyset går ut til de andre dimensjonene og de andre delene av det fysiske universet. Og dette fyrtårnet inneholder stråler av andre former for bevissthet, livsformer og bevissthetsformer.
*Hva er de andre livsformene?
*Hvorfor er de der?
*Hva er inspirasjonen deres?
Det er et levende bibliotek på den Nye Jorda. Det inneholder visdommen i alle opplevelsene deres, og alle livene deres på Jorda. Det er et oppbevaringssted for reisen deres, over det dere har lært. Det er et sted som samler sammen denne informasjonen slik at alle kan få tilgang til den, og det blir en egen Bevissthet. Og enda mer viktig for hver og en av dere; den Nye Jorda er akkurat nå det stedet der den nye Bevisstheten til Jorda blir klekket ut og næret og født i en syklus, om og om igjen. Ikke bare en gang, men i en kontinuerlig syklus.
søndag 12. april 2009
Bevissthet og Erkjenning
Det er alltid snakk om bevissthet - å erkjenne at alt henger sammen, uansett hvor mye det rokker ved tidligere oppleste sannheter. En slik erkjenning kan kalle på frykt, sinne og mye aggresjon, og det er bra fordi det er noe som skal opp og avbalanseres. Etterpå blir det mer klart, at det alltid er mulig å endre sine synspunkter, kun ved å skifte perspektiv. Det finnes ikke noe som er riktig eller galt, alt er mulig og det uten fordømming. Denne bevisstheten gir også rom for en annen bevissthet; DU KAN ALLTID TA ET ANNET VALG. Du er aldri fastlåst. Bak denne bevisstheten skjuler det seg en enorm GLEDE. Det er den største skatten du kan jakte på. Ut fra denne bevisstheten vil livet gå på skinner.
Du er din egen nøkkel
"Den eneste nøkkelen til universet, er DEG ...
Nøkkelen til universet, er anerkjennelsen av
din egen storhet ...
Når du finner denne nøkkelen, finner du
deg selv ... din nøkkel, din egen vei."
Nøkkelen til universet, er anerkjennelsen av
din egen storhet ...
Når du finner denne nøkkelen, finner du
deg selv ... din nøkkel, din egen vei."
søndag 29. mars 2009
«Einsamflygar»
Barn, ikkje le av den fuglen
som flaksar så hjelpelaust av stad.
Vinden har skilt han frå dei andre ...
– I diktet «Einsamflygar» (1957) bruker Vesaas fuglen som metafor for å uttrykke medfølelse med sårede og utstøtte medmennesker.
som flaksar så hjelpelaust av stad.
Vinden har skilt han frå dei andre ...
– I diktet «Einsamflygar» (1957) bruker Vesaas fuglen som metafor for å uttrykke medfølelse med sårede og utstøtte medmennesker.
tirsdag 24. mars 2009
Nola og Friheten
Det er sikkert noen som kjenner seg igjen i symbolikken her.
Det var en gang et reir – nesten i toppen av et høyt tre midt i en stor skog. Mamma Fugl hadde bygd reiret med stor omsorg, for det skulle være et sted med trygghet og tilflukt for hennes små.
Inne i et av eggene begynte en babyfugl å våkne. Hun het Nola, og på et eller annet vis visste hun at hun var annerledes. Hun var nysgjerrig, og ville forstå denne behagelige men begrensede verdenen hun levde i. Hun ville bevege og strekke seg, men ettersom hun vokste inne i egget, føltes det stadig mindre behagelig. Og Nola ble rastløs.
En dag klarte hun det ikke lenger. Hun kunne knapt nok bevege seg, knapt nok puste, og hun måtte bare gjøre noe. Så hun strakte og pushet og slo mot veggene i virkeligheten sin, helt til de begynte å sprekke. Plutselig ble det solskinn! Og frisk luft! Og det vakreste vesen hun på noen måte kunne forestille seg smilte ned til henne i fullstendig kjærlighet.
Da Nola kjempet for å komme seg ut av egget, ble kroppen hennes sliten. Men nå var hun lykkelig – og fri! Hun hadde sluppet fri fra dette stedet med slike tette begrensninger. Mamma Fugl smilte til den svake lille kroppen foran seg. Hun plukket opp bitene fra eggeskallet, og tok dem bort, noe som virket som et mirakel for Nola. Så fløy Mamma Fugl bort for å finne frokost. Nola fulgte forbløffet med. “Dette må være en engel”, tenkte hun. “Se på de vingene, se hvordan hun kan gjøre så mye magisk. Det er så visst mye mer enn jeg kan gjøre.”
En nydelig, solfylt dag satt Nola på kanten av reiret og nøt den varme sommerlufta. Mamma fløy over henne og sa; ”Det er tid for å fly kjære Nola. Jeg har lært deg alt jeg kan, nå må du gjøre det selv.”
Nola bare satt der, alle slags følelser for gjennom henne. Hun var spent fordi dagen endelig hadde kommet, men hun var også veldig bekymret. Hva om hun IKKE fikk det til? Hva om vingene hennes ikke fungerte slik som Mammas? Hva om hun glemte alt Mamma hadde lært henne de siste ti ukene? Hva om … , hva om vinden begynt å blåse? Plutselig ga Mamma henne et puff. ”Mamma”, ropte hun. ”Det er tid for å fly kjære,” sa Mamma, og ga henne et enda sterkere puff. Nola mistet nesten balansen, og da hun strakte ut vingene for å rette seg opp, lente Mamma seg forover og puffet henne over kanten.
Nola beveget forsiktig vingene, hun begynte å føle hvordan dette fungerte. Hun kom til ei lav grein og prøvde å lande, men hadde for stor fart. Etter å ha styrtet litt, tok hun sikte på en annen. Og denne gangen klarte hun å gripe fatt i den og stoppe. Hun vaklet bare litt. Plutselig var Mamma Fugl ved siden av henne. ”Du var fantastisk kjære! Bare bruk litt mer tid til å øve, så vil du fly like bra som jeg.”
“La meg fortelle deg en hemmelighet, Nola,” sa Mamma. ”Verden forandrer seg akkurat nå, og dette er tiden for stormer. Men du vil være trygg hvis du vet hva du skal gjøre. I stedet for å holde deg fast i reiret eller ei tregrein, eller prøve å gjemme deg for vinden, så se den i øynene. Føl den med hele kroppen din. La den ruske i fjærene dine og komme inn i øynene dine. Og så, når du tror du ikke klarer mer – gi slipp. La den bære deg av sted, og den vil ta deg høyere enn du noen gang før har vært. Du vil fly lenger enn du noen gang har gjort – og det kommer til å være lett. Føl vinden, føl kaoset, ikke kjemp mot det. La det i stedet løfte deg inn i friheten. Du vil fort oppdage hvor fantastisk den er.”
Nola bestemte seg for å stole på Mamma, for hun visste at Mamma var veldig klok. Og enda viktigere – Nola visste hun kunne stole på sine egne vinger. Så hun trakk pusten dypt, fortalte Mamma Fugl noe bare de to kunne høre, og da det neste sterke vindkastet kom, ga hun slipp og slo seg sammen med stormen.
Av Jean Tinder
Fortellingen er noe forkortet.
http://crimsoncircle.com/
Det var en gang et reir – nesten i toppen av et høyt tre midt i en stor skog. Mamma Fugl hadde bygd reiret med stor omsorg, for det skulle være et sted med trygghet og tilflukt for hennes små.
Inne i et av eggene begynte en babyfugl å våkne. Hun het Nola, og på et eller annet vis visste hun at hun var annerledes. Hun var nysgjerrig, og ville forstå denne behagelige men begrensede verdenen hun levde i. Hun ville bevege og strekke seg, men ettersom hun vokste inne i egget, føltes det stadig mindre behagelig. Og Nola ble rastløs.
En dag klarte hun det ikke lenger. Hun kunne knapt nok bevege seg, knapt nok puste, og hun måtte bare gjøre noe. Så hun strakte og pushet og slo mot veggene i virkeligheten sin, helt til de begynte å sprekke. Plutselig ble det solskinn! Og frisk luft! Og det vakreste vesen hun på noen måte kunne forestille seg smilte ned til henne i fullstendig kjærlighet.
Da Nola kjempet for å komme seg ut av egget, ble kroppen hennes sliten. Men nå var hun lykkelig – og fri! Hun hadde sluppet fri fra dette stedet med slike tette begrensninger. Mamma Fugl smilte til den svake lille kroppen foran seg. Hun plukket opp bitene fra eggeskallet, og tok dem bort, noe som virket som et mirakel for Nola. Så fløy Mamma Fugl bort for å finne frokost. Nola fulgte forbløffet med. “Dette må være en engel”, tenkte hun. “Se på de vingene, se hvordan hun kan gjøre så mye magisk. Det er så visst mye mer enn jeg kan gjøre.”
En nydelig, solfylt dag satt Nola på kanten av reiret og nøt den varme sommerlufta. Mamma fløy over henne og sa; ”Det er tid for å fly kjære Nola. Jeg har lært deg alt jeg kan, nå må du gjøre det selv.”
Nola bare satt der, alle slags følelser for gjennom henne. Hun var spent fordi dagen endelig hadde kommet, men hun var også veldig bekymret. Hva om hun IKKE fikk det til? Hva om vingene hennes ikke fungerte slik som Mammas? Hva om hun glemte alt Mamma hadde lært henne de siste ti ukene? Hva om … , hva om vinden begynt å blåse? Plutselig ga Mamma henne et puff. ”Mamma”, ropte hun. ”Det er tid for å fly kjære,” sa Mamma, og ga henne et enda sterkere puff. Nola mistet nesten balansen, og da hun strakte ut vingene for å rette seg opp, lente Mamma seg forover og puffet henne over kanten.
Nola beveget forsiktig vingene, hun begynte å føle hvordan dette fungerte. Hun kom til ei lav grein og prøvde å lande, men hadde for stor fart. Etter å ha styrtet litt, tok hun sikte på en annen. Og denne gangen klarte hun å gripe fatt i den og stoppe. Hun vaklet bare litt. Plutselig var Mamma Fugl ved siden av henne. ”Du var fantastisk kjære! Bare bruk litt mer tid til å øve, så vil du fly like bra som jeg.”
“La meg fortelle deg en hemmelighet, Nola,” sa Mamma. ”Verden forandrer seg akkurat nå, og dette er tiden for stormer. Men du vil være trygg hvis du vet hva du skal gjøre. I stedet for å holde deg fast i reiret eller ei tregrein, eller prøve å gjemme deg for vinden, så se den i øynene. Føl den med hele kroppen din. La den ruske i fjærene dine og komme inn i øynene dine. Og så, når du tror du ikke klarer mer – gi slipp. La den bære deg av sted, og den vil ta deg høyere enn du noen gang før har vært. Du vil fly lenger enn du noen gang har gjort – og det kommer til å være lett. Føl vinden, føl kaoset, ikke kjemp mot det. La det i stedet løfte deg inn i friheten. Du vil fort oppdage hvor fantastisk den er.”
Nola bestemte seg for å stole på Mamma, for hun visste at Mamma var veldig klok. Og enda viktigere – Nola visste hun kunne stole på sine egne vinger. Så hun trakk pusten dypt, fortalte Mamma Fugl noe bare de to kunne høre, og da det neste sterke vindkastet kom, ga hun slipp og slo seg sammen med stormen.
Av Jean Tinder
Fortellingen er noe forkortet.
http://crimsoncircle.com/
søndag 15. mars 2009
SNØFALL UM KVELDEN
I
Graset er halvt dekt av snø.
Det var eit slikt snøfall som kjem ut på ettermiddagen,
og no myrknar dei små husi i graset.
II
Um eg strekte hendene ned, nedåt jordi,
kunde eg få hendene fulle av myrker!
Det var alltid eit myrker der, som me aldri merka.
III
Med snøen legg til, kverv maisstylkene meir og meir
undan,
og løa flytter seg nærare mot huset.
Løa kjem heilt åleine i den aukande stormen.
IV
Løa er full av mais, og kjem mot oss no,
som eit skrov blåse mot oss i ein storm på sjøen.
Alle sjøfolki på dekk har vore blinde i mange år.
Av Robert Bly
Gjendikta av Olav H. Hauge
Graset er halvt dekt av snø.
Det var eit slikt snøfall som kjem ut på ettermiddagen,
og no myrknar dei små husi i graset.
II
Um eg strekte hendene ned, nedåt jordi,
kunde eg få hendene fulle av myrker!
Det var alltid eit myrker der, som me aldri merka.
III
Med snøen legg til, kverv maisstylkene meir og meir
undan,
og løa flytter seg nærare mot huset.
Løa kjem heilt åleine i den aukande stormen.
IV
Løa er full av mais, og kjem mot oss no,
som eit skrov blåse mot oss i ein storm på sjøen.
Alle sjøfolki på dekk har vore blinde i mange år.
Av Robert Bly
Gjendikta av Olav H. Hauge
Abonner på:
Innlegg (Atom)