Idag er det regntungt og litt disig og litt mørkt og litt tungt kanskje, ellers vet jeg ikke hva en kan finne på å kalle det. Denne dagen har litt av alt, men sommeren holder den godt skjult bak ryggen!
Den venter sikkert på at alle vi som møter denne dagen, skal si noe spesielt.
Vi skal kanskje be den tørke tårene, tenke på noe annet, stramme seg opp og så smile litt til oss.
Vi trenger det vi menneskekryp også - vi trenger dager som smiler, dager som ruller seg i glede og fryd, dager som skratter høyt og dager som bare stråler fordi de skjuler noe som de vet vil gi menneskebarna en stoooor gledesstund. Vi ber i kor om at dagen i dag viser hva den skjuler.
Ja, men det er jo det den gjør, kjære menneskebarn! Forstår du ikke det da? Dette er, oppriktig ment, noe av det fineste du kan oppleve.
Litt dis, litt regn, litt opphold, litt lys blandet med litt mørke blir en velling som dryppes utover og henger over hodet til menneskebarna når de er ute på alle sine vandringer enten i skog og mark, eller også i gater og på streder og kanskje de ligger i en riktig hvelvet båt og bare lytter til bølgene som treffer båten og snakker sammen idet de duver avsted forbi hverandre - båten én vei og bølgene den andre.
Hvor kommer bølgene fra, og hvor dra de hen? Hvor langt er et bølgeliv? En meter eller tre kilometer? Ingen vet.
Det er ikke alt vi skal vite, da blir ikke livet til å holde ut - eller ...? Det vi ikke vet, det lokker oss videre. Livet er som et ønske! Vi ønsker det er sånn og vi ønsker det er slik. Vi håper dette innfris. Vi håper ikke at det eller det eller dét skjer. Vi venter at det ordner seg det vi trenger.
Vi vet av erfaring at livet er variert og utrolig overraskende og ofte gir oss det vi ikke har tenkt en gang, men som vi liker inderlig godt fra første stund vi møter det. Dette kan gjelde alt mulig, fra det som vanligvis bare befinner seg i ordene og til det som også kan manifesteres i vår verden.
Men bare i vår! Det er det som er så spesi, alle har vi en verden fylt av og med oss sjøl.
Det er dét vi vil ha. Andre har en verden fylt av dem. Slik rusler vi videre, forbi hverandre, rundt hverandre og fram og tilbake - alltid oppfylt av oss sjøl, alltid. Alle er fylt av seg sjøl, de tenker og ser ut fra seg sjøl.
Alle vet innerst inne at de er best uansett, men bare la andre tro hva de vil. Det er helt uforståelig at de kan tro de er best.
Aldri i denne verden om det er tilfellet i hverdagen. Noen andre bedre enn meg? Ikke tale om.
Andre ganger kan en formastelig tanke komme smygende, kan det være ...? OK Men været er fint, været er supert, været kan alle godta.
Været er ikke nøytralt akkurat, men godtagbart likevel på en måte. Været er vær det.
Så været godtar vi alle sammen ... til slutt, fordi vi ikke kan gjøre noe med det likevel. Og det vi ikke kan gjøre noe med, det godtar vi.
Slik er vi ganske omgjengelige vi menneskebarn.
Stort sett er vi greie da, men av og til kommer de små ordene hoppende ut på skeive og uredigerte - da kan alt skje. Jøye oss.
Da kan mye skje veldig fort da! Før vi har summet verken oss eller situasjonen og gjort opp en tilstandsrapport henger vi i klisteret.
Alle rundt oss fylt av seg, ser strengt i retning den som er fylt av meg, og slik henger det, og vi, sammen i en fei.
Da skulle det vært en trylleformel for hånden, én som kunne la sola skinne i kjempefull fart ...
Tukáte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar