Ja, hvorfor ble det slik en gang? Hvorfor ble menn de enerådende med hjerne, mens eskene bare ble som esker flest, brukt til innpakning av det de med hjerne mente skulle bare anes og ikke ses. At det ble slik den gangen da analfabetismen rådet, er så, men det er jo på akkurat samme stadiet idag også. Vi som alltid har fylt eskene med innhold, er med på det. Vi fyller på med innhold idag som vi alltid har gjort. Jeg bare spør, hva har menn vært uten eskene og innholdet deres?
Når det imidlertid ble maket til på denne måten, så var det ingen som ble stilt i forlegenhet. Og det er visst alltid bra, eskenes plass er i forlegenheten, men det er det ingen som tar noen skade av. Ikke eskene, men av og til mannen. Er det noe her som ikke stemmer, eller stemmer alt? Det kan observeres på så mye av dette som vi snakker om akkurat nå. På klesdrakten ikke minst. Menn er i stramme mørke dresser og eskene i uskyldsblått blomstret forglemmegeistoff.
Mannen presenterer seg sjøl ved alle anledninger, mens esken blir presentert av mannen eller noen andre - alt ettersom. Nei, akkurat det der er ikke så blånøye - en eske er en eske, må vite. Men en mann er en HERRE-MANN. En mann har svart hatt med pull, en eske har forglemmegei både foran og bak. Det er så enkelt og det er så lettfattelig slik. Ingen trenger og forundres over hva som er hva eller hvem som er hvem - eller noe annet som viser seg litt småfortærende der og da.
I ly av denne spøken kan mye skje. Jeg tenker på mannen og pidestallen og jeg tenker på esken og innpakninga. Hva er det denne esken må pakke inn og hva er det denne mannen har pidestallen til? Ja, si det. Til bunns kommer vi vel aldri i dét spørsmålet, tenker jeg, men vi kan jo grave litt - som de sier journalistene. Pidestallen ble sikkert oppfunnet da størrelsen på mannen var på buskstadiet. Han var busk og nettopp derfor måtte pidestallen finnes opp. Hva med esken da?
Hva med eskene - jo, de skulle buskene framheve seg på, mente de. Busker er små runde og tjomslige, mens esker er firkantet og ufarlige. Med en slik framtoning av de to når de opererte sammen, så kunne alle se, og de kunne til og med forstå hvordan denne framtoningen skulle tolkes. Tolkninga ble på en annen måte når de var begge i nærheten, enn når esken ikke var der for eksempel. Det ble alltid det beste resultatet når esken ikke var synlig tilstede.
Det forstår vi! Eskene skulle, og skal, alltid utgjøre staffasjen. Det er som seg hør og bør. Var de ikke synlige noen ganger, var de kanskje inne i skyen av røyk fra den kjempestore Havanasigaren som også hørte bildet til. Slik er livet for esken før den blir slitt og frynset opp i stofftilfanget sitt. Når det har skjedd er ikke esken å se noe sted hvor busken befinner seg. Busken liker seg best når den får boltre seg med sine venner buskene aleine - kanskje med noen esker som ikke hører noen til.
Sånn er sikkert livet for busk og eske. Jeg vet ikke om dette er riktig skildret, men det er mulig å mene at også denne varianten viser seg ved noen anledninger. Variasjonenes muligheter er sikkert legio her som ellers, så det er ikke nødvendig å tverre det ut mer enn det som er gjort. Jeg takker Busk og Eske for denne lille titten innenfor et tenkt forheng. Jeg pakker sammen og ønsker god tur videre til alle som er i den slags modus. Må hell og lykke følge på alle stier.
Tukáte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar