Dette er ikke den fullstendige fortellinga Bjørnson skrev i 1860, men min tolkning av den - fra 1979.
"Bjørnstjerne Bjørnson skrev "Faderen" i 1860. En liten fortelling med stort perspektiv.
Fortellingen går ut på å strukturere maktfaktorer i samfunnet som var rådende på den tida, og hvordan den enkelte selv opplevde sin maktposisjon. Hadde en mann mye penger, hadde han også posisjon og dermed stor utøvende makt. Fortellingen viser at denne makten kunne gå nokså langt, men at den allikevel hadde sine klare begrensninger. Videre viser fortellingen oss helt tydelig hvilken holdning som utviklet seg i et slikt samfunnssystem.
"Faderen", heter Tord Øverås, bonde og den mektigste i sitt prestegjeld. Allerede i første linje forsøker forfatteren å antyde begrensninger i maktens omfang. Bjørnson lar oss forstå dette når han ordlegger seg slik: «... den mektigste i sitt prestegjeld.» Tord selv har tydeligvis ikke tenkt seg noen begrensninger i sin myndighet. Han går til prestegården og presten med sine befalinger, og får det som han vil, men han passer alltid på å holde seg innenfor den kristne referanserammen. Han har Gud's velsignelse!
Første gang Tord kommer til prestekontoret, er når han skal få sønnen sin døpt. Selv sier han det slik: "Jeg har fått en sønn." På prestens spørsmål om hva sønnen skal hete, får han til svar: "Finn - etter far min." Ikke hvem som helst kan være vitner i en sak som denne, derfor er fadderne "... bygdens beste menn og kvinner av mannens slekt." Det vi på vårt moderne språk kaller kjønnsrollemønster, er her nokså ensrettet. Det er mannen, sønnen, farfaren, presten og "... fadderne skal være av mannens slekt."
Tord har flere ønsker med hensyn til sønnens dåp. Han vil bl. a. at sønnen må bli døpt for seg selv, altså på en hverdag. Det vil si: "På lørdag førstkommende, 12. middag." Storbondens sønn måtte ikke menges med massen. Døpevannet måtte han også være alene om! Presten følte han ville gi Tord noen ord med på vegen. Han gikk like bort til Tord, tok hans hånd og så han inn i øynene: "Give Gud at barnet må bli deg til velsignelse!"
Her møtes vel egentlig kristendom og hedenskap. Bønn og ønske om det gode, om velsignelse, i all denne egoismen og selvopptattheten rundt jordiske verdier. Med prestens ønske om at barnet måtte bli han til velsignelse, gikk Tord, og kom ikke tilbake før etter 16 år. Denne gangen er han igjen avhengig av det kristne rituale. Sønnen skal konfirmeres.
Da Tord står i prestens stue, sier presten: "Du holder deg godt, du Tord." Tord svarer: "Jeg har heller ingen sorger."
Vi legger merke til at Tord ikke har forandret seg på alle disse årene, og det skyldes, mener han selv, at han ikke har noen sorger. Sønnen hadde blitt en flink gutt, slik faren ønsket det. Alt var som det skulle. Han hadde ikke noe å bekymre seg for. Tord måtte allikevel være klar over at sorger kunne forandre menneskene. Han kjente kanskje noen som ikke hadde det så godt. Men Tord's mentalitet hadde ikke plass for slike tanker. Nå var han mer opptatt av hvilken plass på kirkegulvet, sønnen hans skulle få. Til tross for at han var den rikeste, ville han ikke betale noe til presten før han fikk vite hvilken plass sønnen hans var tiltenkt. Da faren hørte at sønnen skulle stå som nr. 1, betalte han 10 daler til presten. Dette var som det skulle være. I Gud's Hus ble alle plassert etter fortjeneste!
Presten spurte, denne gang som forrige gang: "Er det ellers noe." Svaret var det samme som sist: "Ellers er det ikke noe."
Og årene går, denne gangen 8.
Det høres støy utenfor prestens kontor, mange menn kommer, Tord først. Denne gangen vil Tord begjære lysning for sønnen sin, han skal giftes med Karen Storlien, datter av Gudmund, som også var med. Presten utbryter: "Dette er jo bygdens rikeste jente." "De sier så," svarte den mektige bonden. Presten faller i tanker som flere ganger tidligere, men fører navnene inn i sine bøker, og mennene skriver under. For dette betaler Tord tre daler, det til tross for at det egentlig ikke kostet mer enn en daler. "Han ville gjerne gjøre vel," som han uttrykker det. Sønnen var hans eneste barn. Presten tok imot pengene og sier: "Det er tredje gang du på sønnens vegne står her nå, Tord". "Men nå er jeg også ferdig med han," sa Tord, la sin tegnebok sammen, sa farvel og gikk - mennene langsomt etter.
Vi føler med presten nå, han er fortsatt i stor konflikt. Selv representerer han en større makt enn den bonden representerer, men han kan ikke snakke bonden til rette. Han kan ikke moralisere. Han velger hele tiden å la Tord bruke det jordiske som han selv ønsker, uten innblanding. Men vi aner vel her en nokså klar problemstilling, i det presten sier: "Det er tredje gang du på sønnens vegne står her nå, Tord." Presten tenker nok på alle fattige i prestegjeldet, alle dem som danner grunnlaget for at noen få fortsatt kan være store og mektige.
Med Tord's ord om at han nå mener seg ferdig med sønnen, gir Bjørnson oss en pekepinn om at noe uhyggelig er nært forestående. Det egentlige vendepunktet i Tord's liv begynner vel her, uten at han selv er seg det bevisst på noen måte. Han sier han er "ferdig" med sønnen, fordi han som god far for sin sønn, har gjort det han mener har vært riktig. Sønnen er blitt behørig ført inn i kirkens bøker for hver gang, slik at formalitetene hele tiden er fulgt. Betalt har han også gjort, dog har han ikke sløst med pengene. Presten hadde nok tenkt seg større beløp, men de kom ikke. Faren mener seg ferdig med å bygge grunnlaget for gutten sin, nå kan han trygt giftes bort og fortsette der faren slapp.
14 dager etter denne dag, er faren og sønnen ute i båt - på stille vann. De skal til Storlien og samtale om bryllupet. Da er det sønnen finner ut at det er noe galt med underlaget. Det synes sviktende. Det er toften det er noe i vegen med, sønnen reiser seg i båten for å rette på toften, men da glir tiljen han står på. Sønnen slår ut med armene, men faller i vannet. Denne gangen nytter det ikke med penger, ikke posisjon heller. Faren prøver med en åre, men sønnen når den ikke. Han stivner. Da er det faren roper: "Vent litt." Sønnen velter bakover, ser langt på faren, og synker. I denne situasjonen, som for sønnen var livsfarlig, kunne ikke faren gjøre noen ting for han. Han ba han ta tak i åra, og han ba han vente litt, ingen av delene hjalp.
Det steg noen bobler opp der sønnen forsvant. Boblene ble til en stor boble - som brast. Sjøen lå atter like speilblank.
Farens håp for sønnen brast, lik vannboblen.
I tre dager og tre netter soknet faren etter sønnen. Tord verken spiste eller sov. Den tredje dagen, om morgenen, fant han sønnen og bar han med seg, på ryggen, opp bakkene til gården.
Et års tid etter dette, kom Tord tilbake til prestegården og presten. Denne gangen kom Tord stille, famlet varsomt etter låsen. Presten åpnet døra og inn trådte en høy, foroverbøyd mann, mager og hvit i håret. Presten kjente han nesten ikke igjen. Da alt gikk som det skulle, holdt han seg uforandret over en lang periode på 16 år, nå var det skjedd store forandringer på bare ett år. Nå hadde han sorg.
Nå er vel vendepunktet blitt reelt. Nå vet Tord hva sorg er. Han vet hva det vil si å føle seg fattig. Fattig er vel mennesket når det ikke har det som det føler mest behov for. Faren mistet sønnen, men han fant han også igjen. Derfor oppsøkte Tord kirken denne gangen. Ikke støyende, men med ærbødighet i sine bevegelser.
Besøket finner sted en sen høstkveld, og presten spør, etter at han endelig har gjenkjent Tord: "Kommer du så sent?". "Å ja, jeg kommer sent," sa Tord."
Det er vel tenkelig at det er det symbolske i spørsmålet, både presten og Tord legger størst vekt på. Presten har ventet på dette besøket i mange år. Tord kunne egentlig ikke komme før, i dette ærend. Før var ikke Tord der han er nå. Han oppdaget de egentlige verdier sent, for sent. Dette ville han nå rette litt på. Han hadde solgt gården. Sønnens gård. Halvparten av pengene ville han gi til de fattige, det skulle gjøres til et legat og bære sønnens navn. Med dette synes han at han liksom får gjort opp for seg. Han får knyttet sønnens navn til noe positivt, noe som skal gjelde dem Tord selv ikke hadde tanke til overs for i sin velmaktstid. Nå identifiserer han seg med de fattige, og først da er han i stand til å hjelpe. På sin måte. Med penger.
Nå fikk presten sitt ønske oppfylt, fordi nå kom pengene de fattige så sårt trengte.
Dette siste besøket hos presten, gjør at en assosierer Tord og sønnen, med FADEREN OG SØNNEN. Han, FADEREN, tapte også sin sønn, for at de mange skulle få det bedre. Dette at Tord mistet sin sønn, går i favør av de fattige, som Tord tidligere ikke tenkte på. Nå kom de pengene som presten mente burde komme de fattige tilgode. Hadde ikke Tord tapt sin sønn, hadde han heller ikke forandret livsoppfatning.
Det at sønnen forsvinner mens far og sønn er ute i båt, blir en ekstra stor belastning for faren. Han sitter der som tilskuer til det verste drama som tenkes kan. Oppe i en liten båt, på stille vann, lar Bjørnson de store ting skje. Dette avsnittet i fortellingen er så dyptgripende og så konsentrert at det vanskelig lar seg utdype tilstrekkelig.
Forfatteren viser oss, hvor fullstendig feilaktige farens vurderinger har vært med hensyn til livsverdier. Etter egen mening har han bygget det beste grunnlag for sitt barn. Det holdt ikke på blikkstilt vann en gang. Faren hadde jo gått systematisk til verks. Han hadde hele tiden passet på å ha kirken og kristendommen som 'fadder' rundt det han gjorde. Mente vel dermed at han hadde Gud på sin side. Gjorde som kirkens forordninger befalte. Tragedien i båten viser at grunnlaget svikter, etappe for etappe. Først toften og så tiljen. Sønnen gjorde som faren, tenkte på seg selv og reiste seg opp i båten. Han tok ikke hensyn til omgivelsene. Denne gangen reagerte omgivelsene, som var sjøen. Den tillot ikke dette.
Øyeblikket som danner grunnlag for endring i livsoppfatning, er vel når faren sitter og stirrer på den flekken på sjøen, hvor sønnen nettopp var forsvunnet. Han skjønner ennå ikke riktig det som har skjedd, tror det liksom ikke. Venter at sønnen skal komme opp igjen. Vi føler med faren i dette øyeblikket. Kjenner hans desperasjon og deler hans tanker. Hvordan han har kunnet kjøpe alt og alle hele tiden, men ikke nå. Han har kjøpt presten i Gud Hus, ikke for noe annet enn for å gjøre det best mulig for seg selv og sin etterkommer.
Det startet med dåpen. Sønnen ble døpt, ikke sammen med andre, men alene på en lørdag. Presten gjorde som bonden befalte. Det resulterte i mange "stille stunder" for presten, men han lot "overmakten" - den jordiske - bestemme.
Neste fase er konfirmasjonen. Her måtte også faren og sønnen bli tilgodesett. Presten hadde allerede satt opp sønnen som nr. 1. Visste at noe annet ikke ble godtatt. Ingen tenkte på de andre, den gang. Men nå, når faren sitter i båten og stirrer i sjøen, tenker han på alle de gangene andre måtte vike. For bare 14 dager siden hadde han igjen vært hos presten - for sønnen sin. Sønnen skulle giftes med bygdens rikeste jente. Faren hadde betalt tre daler til presten, mer enn han skulle. Sønnen var livsverket hans, ingen ting skulle det skorte på. Trodde faren, og mente at det han gjorde var det eneste rette og det aller beste for sønnen. Vannboblene som sprakk, var ubarmhjertige, de slynget farens hedenskap midt i øynene på han. Ingen andre kunne lastes, det var bare han selv nå. Det som hadde skjedd, skjedde uten innblanding fra noen andre enn han selv. Han var den eneste som visste hva han tidligere hadde tenkt og følt. Han var den eneste som visste hva han i dette øyeblikk tenkte og følte. Han hadde plutselig bare seg selv å ordne opp med. Ingen visste noe, ingen kunne hjelpe. Dette måtte han greie selv. Men, han måtte ha tak i sønnen! Alle tankene ble til en eneste besettende tanke. Sønnen måtte finnes. Han rodde og rodde, i ring, og soknet etter sønnen sin. Måtte finne han. Slik han hadde bruk for sønnen mens han levde, slik hadde han bruk for han nå også. For sin egen del. Sønnen var alene i døpevannet, sønnen var også alene i dette vannet.
Tredje dags morgen fant han sønnen. Tord tok han over skuldrene og bar han opp bakkene til hjemmet.
Nå er det som om vi står på høyden, på gården Øverås langt oppe. Vi ser faren komme oppover med sønnen over nakken. Denne gangen kommer de begge nedenfra. Sønnen var ufrivillig kommet inn i en prosess faren hadde skapt. Faren hadde kjempet og tapt, når det gjaldt sønnen og hans liv. Nå måtte han vinne en annen kamp, kampen med seg selv og sin fortid. Til det trengte han også sønnen, og han fant han. Han bar han nå hjem, opp bakkene. Den tyngste børa faren har bært, men også den viktigste, likevel kan vi vel si at det er den døde sønnen som i realiteten bærer sin far hjem. For uten sønnen hadde faren blitt der "nede". Han verken spiste eller sov i den tiden han desperat lette etter sønnen.
Denne tragedien danner så grunnlaget for et legat som skal komme de fattige til gode. De mennesker i prestegjeldet som man bare aner har vært der, med sin fattigdom og sorg. De har vært en nødvendig støtte for Tord, slik at han kunne opprettholde sin posisjon ved deres arbeid. Disse mennesker har nå makten over Tord, uten at de selv vet det og uten at de ønsker å bruke den. Vissheten Tord har i sitt innerste er verre enn noe annet.
Bjørnson sier det på denne måten:
Presten ble sittende i lang stillhet, han spurte endelig, men mildt: "Hva vil du ta deg for." "Noe bedre". Tord måtte langt ned før han innså at det fantes en "bedre" måte å leve på enn den han kjente til fra før.
Presten får igjen en av sine stille stunder - denne lengre enn noen av de andre. Så sier han sakte og langsomt: "Nå tenker jeg at sønnen din endelig er blitt deg til velsignelse". "Ja, nå tenker jeg det også selv", så Tord.
Vi skjønner så godt i dette øyeblikket, at han har mistet alt, men også vunnet alt. Dette får Bjørnson fortalt oss på en mesterlig måte. Vi ser faren for oss i begynnelsen av stykket, han er høy og alvorlig. Deretter heter han Tord Øverås og er den mektigste i sitt prestegjeld. Vi er allerede svært langt oppe, sammen med Tord. Fornavnet forteller om styrke, etternavnet om høyde. Til tross for at fortellingen er meget kort, får den oss til å føle det som om vi har vært igjennom flere liv, fordi signalene går i alle retninger. Sønnens navn, f.eks. får fram de konstruktive tanker. Det skal jo også vise seg at navnet har relasjoner til det "å finne". Faren mistet sønnen, men fant både han og seg selv etterpå. Han fant også de fattige! Dét var en heller ukjent gruppe mennesker for Tord tidligere. Han fant de edlere livsverdier. Ved å selge gården, og la halvparten av pengene komme de fattige til gode, fant han også fred i sinnet igjen.
Flere navn brukes som virkemiddel. Karen Storlien. Vi er hele tiden høyt i terrenget. Hun blir framhevet som "bygdens rikeste jente." Faren hennes heter Gudmund. Vi må igjen tenke høyt - eller svært langt opp. Denne faren nevnes kun en gang, derfor har han fått et navn som får leseren til å huske han som noe stort og høyt - han bærer Guds navn i sitt eget.
Symbolske tall forsterker inntrykket. Tallet tre, kjenner vi fra kristendommen. I denne fortellingen går dette tallet igjen stadig vekk. Tre begivenheter, tre daler, tre sentrale personer osv. Virkemidlene er enkle, men meget virkningsfulle. De som snakker er meget ordknappe, men de sier meget ved bevegelser, taushet og måten de kommer og går på. Fortellingen dreier seg nøkternt om konkrete ting, men leseren blir tvunget til å tolke fortellingen i overført betydning. Men, nettopp på grunn av det jordnære og kjente blir denne fortellingen noe eget for den enkelte. Tror nok Bjørnson med denne fortellingen ville gi de "små" i samfunnet en utstrakt hånd. De kunne her assosiere seg med innholdet, både det nevnte og det unevnte.
Bonden, som i begynnelsen av fortellingen er høy og nådeløs, er i avslutningsfasen bøyd, med tårer på kinn. En bøyd kraft som umiddelbart får oss til å føle stor respekt og sympati.
Tukáte
Tukáte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar