Leste en artikkel av Steve Beckow, hvor han framhever fordelen med å lytte til samtaler framfor å komme med gode råd til mennesker som vil snakke om et eller annet vanskelig i sitt eget liv. Bare lytte. Innta lytterposisjonen og hold på den. Den som trenger å snakke får dermed det som er viktrigst akkurat da - nemlig et annet menneske som tar seg tid til å leve seg inn i det den andre prøver å formidle uten å bli avbrutt av velmente bemerkninger. Den som trenger en tilhører har ikke først og fremst behov for å være lyttende, den personen trenger å snakke. Jo mer jeg tenker over dette, jo riktigere blir det.
Vær som et annet Jeg for det mennesket som trenger en som lytter. Mennesket som vil bli lyttet til har noe meget viktig å si, noe å snakke med deg om, noe som er så viktig å snakke om akkurat da. Noe som ikke trenger svar. Da gjelder det virkelig å lytte og ikke bare høre på hva som blir sagt. Det kreves lytting, stille og klok lytting, mellom to mennesker i tillit. Det vil alltid oppstå en tredje dimensjon i slike situasjoner. Denne dimensjonen kjenner begge to som er med i samtalen, både den som snakker og den som lytter. Den som snakker får med dette visshet for at den som lytter virkelig lytter og ikke bare hører.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar