Sovnet vi eller sovnet vi ikke ... ?

Greier du å se TIDA  for deg ?  Eller er dette med TID bare en av mange fantasifostre vi har jogget rundt med på Jorda?   Nå skal vi i allefall våkne opp fra en dyp søvn, uansett hva denne søvnen er og når vi sovnet. Blir det forferdelig å våkne? Vet ikke, men tror det vel heller ikke. Det er vanskelig å forestille seg alt det som det snakkes og skrives om nå, fordi vi aldri vet om vi er våkne eller sovende.  Ikke jeg i alle fall. Vi har jo alltid ment vi var våkne når vi var våkne, for da sto vi opp og der var det klargjort for en ny dag.  Ergo så var alle innstilt på samme måten og kroppen fungerte i tråd med tida. 

Men nå får vi høre at vi skal våkne og det inn i en helt ny verden.  Vi våkner jo hele tida fordi dag og natt forsvinner så fort.  Vi våkner hver dag (tror vi) så fort vi har lagt oss, fordi natta forsvinner på et blunk. Vi våkner inn i den samme verdenen som vi sovnet kvelden før.  Ergo så har vi ikke egentlig visst om vi var våkne eller sov tidligere heller, eller om vi virkelig sov når vi gjorde det (eller trodde at vi gjorde det), og var våken når vi trodde vi var våkne.  For et tulliballs hele livet vårt har vært!  Jeg forsøker å forestille meg alt det vi hører og leser om denne oppvåkninga, men undres stadig mer.

Det er og blir forunderlig og uvirkelig dette livet, på samme tid som det er håndfast og virkelig nok mange ganger.  Men jeg vet ikke hva som er på innmarsj og hva som er for utgående, men noe er det ellers ville det ikke vært sånn ståhei rundt dette hver dag.  Jeg vet heller ikke i hvilken retning jeg beveger meg, eller om jeg beveger med i det hele tatt.   Men jeg er med på spillet som spilles rundt meg og jeg har gitt meg over forlengst, så det som skjer får skje.  Oppskriften på dette er visst for infløkt til å ha full oversikt over.  Hodet mitt er stappfullt av problemstillinger hver bidige dag og vel så det.

Men svarene uteblir.  Det er noe annet også.  Det er som om lufta vi puster inn og ut heller ikke er den samme lenger.  Lufta er ikke slik den var og som vi  var vant til i gamle dager.   Den gangen var luft luft da.  Nå er luft noen ganger noe du nesten kan ta på - andre ganger helt flyktig og uten substans i det hele tatt.  Hva er dette da?  Og hvorfor skal vi stilles overfor slik uforståelig og uforklarlig luft nesten hver eneste dag?  Er det et poeng her eller er det bare noe vi skulle forstått i en fei eller er det noe vi ikke skal forstå, men bryne oss på?  Pust og ikke tenk!  Jeg spør og spør og er sikkert ikke aleine om det.  

Jeg er sikkert nok ikke aleine om å undres.  Det er så mye å undre over.  Det er så mye å stille spørsmål ved.  Det er så mye det ikke finnes svar på.  Det er så mye nytt, som ikke var i verden tidligere, men som er her nå.  Da var det ikke slik luft heller.  Da var det ikke slike spørsmål.  Da var det ikke slike tanker.  Da var det ikke så mange bilder som kom seilende på netthinna om du lukket øynene et øyeblikk.  Da var det heller ikke gullstreker å se enten øynene var lukket eller vidåpne.  Da var alt mer enkelt og forståelig.  Det var en regelrett verden og et regelrett liv og vi var regelrett fornøyde.     

Nå er jeg rett og slett lei av å undres, lei av å stille spørsmål og ikke få svar, lei av at det dumper nye saker i hodet mitt hver dag, nye saker jeg ikke vet ut eller inn på, nye saker jeg aldri har sett eller hørt før, nye saker som ikke forblir nye så lenge, men som glir inn i bevisstheten ganske fort og virker som gamle.  Slik er det med det meste.  Det kommer, blir sett eller streifet med blikket, er registrert og faller på plass der det skal være.  Slik ser det ut iallefall.  Alt finner sin plass sjøl om det aldri har vært her på planeten tidligere - og heller ikke i mitt hode.  Det finner sin plass  ...?                                                  

Tukáte  (som undrer videre etter hvert ...)