Nå har vi mennesker fått nok av uvirkelighet, sier John Smallman, og gitt om jeg er enig med han i det. Vi har fått nok av uvirkelighet og vil snarest begynne på det virkelige livet - mange av oss har nok begynt på det forlengst. Men det er ikke bare å vite om dette skifte, det gjelder også innlevelse i hva et slikt skifte innebærer. Med hensyn til denne følelsen er det utrolig mange etternølere fortsatt. De forstår ikke eller greier ikke å se hele bildet - dette bildet som er så strålende på alle vis.
Det vi har greid å skape så det sitter som spikret, det er illusjonen og den henger på oss som er den huden vår. Nå har vi imidlertid bestemt oss for å vrenge oss kollektivt ut av denne tvangstrøya som illusjonen er - skapt av oss sjøl den gangen fordi den da skulle tjene et helt annet formål. Nå skal vi vandre fra intellektet til hjertet, en tur som ikke skulle ta all verdens tid når vi først har bestemt oss. Men det er utrolig hva vi greier å fløyke oss bort i på denne relativt korte strekningen.
Egoet er nok den største forføreren vi har skapt. Det å se på menn som fortsatt kriger, er egentlig et absurd skue. De er helt oppslukt av dette innfallet de har fått og som får dem til å gå på med dødsforakt i sin fekting med kuler og krutt for å drepe andre mennesker. Det er ikke til å tro at illusjonen er så sterk som den er innenfor de grønne uniformene. Vi må sende kjærlighet til krigsområdene med inderlige tanker om at kjærligheten må seire. Stå på til endringene er der.
Tukáte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar