Nå har jeg sett dem ...

Vet ikke hvordan jeg skal få sagt det jeg har på hjertet, men jeg begynner.  

Slo opp øynene som på bestilling i natt mellom klokka ti minutter over tre og kvart over.  Jeg ser opp og ut vinduet - rett på skrå mot høyre og inn i en høy rekke svakt vaiende grønne trær (30 - 50 meter i luftlinje) bortenfor.  Der hang det kanskje tre, fire, fem store grå riflete, uniformerte UFO-skapninger.  De måtte være flere meter høye.  

Det var lett å innbille seg at de smilte - slik var opplevelsen, men det kunne jeg rett og slett ikke se med det blotte øyet og bak den maskerende uniformen.  Det var en smilende følelse jeg mottok i alle fall.  

Endelig, tenkte jeg, der er de kommet - og jeg ønsket dem velkommen stille og oppriktig i mitt indre.  De hang der og jeg følte det som om de så rett på meg, tross avstanden, uniformen og det hele.


Dette er første gangen jeg ser noe tilnærmet UFO liknende.  Det har aldri skjedd meg, men jeg har bedt om at det må skje.  Nå er det for seint å angre ...

Plutselig var de borte og terrenget og trærne inntok igjen det vanlige uttrykket - alt var i ett nå som vanlig. Hva hadde jeg sett?

Jeg kjenner lysten til å glatte over det hele med at jeg ganske sikkert drømte da jeg reiste meg opp for å se ut vinduet, men på samme tid vet jeg at jeg var like våken da som her jeg sitter og skriver det nå - omtrent en halv time etterpå.  

Jeg er på kanten av et frydefullt utbrudd, kjenner følelsen griper meg rett som det er, men sitter her behersket og balansert og skriver om det som det mest dagligdagse - enda det er både uvanlig og helsprøtt og utenkelig at det har skjedd - og at jeg nettopp har opplevd det!  

Jeg kjenner også det er blandet litt frykt inni det hele, ved tanken på den første virkelige nærkontakten - når de står rett her i veien mellom husene og tar kontakt med oss!  

Jeg er visstnok helt oppløst inni meg ved tanken på at vi blir observert av helt ukjente og langreiste skapninger som er rett utenfor veggen.  Hvordan blir det å stå ansikt til ansikt med dem?

Nå er klokka presis fire på natta (sommertid) og jeg føler meg pysete med lett bankende hjerte og kribling i kroppen og tusen spørsmål innblandet.  


Klokka på mac'n er også forvirret, så det er ikke samsvar mellom den tida jeg oppgir og det som står under her, men her må alle stole på det klokkeslettet jeg oppgir.

Alt det jeg opplever nå, alle følelsene, tror jeg 'de' sender samtidig som de viser seg, bare for å forvirre og på den måten legge en demper på alt sammen.  

Jeg er jamen ikke høy i hatten akkurat nå - dette er verre enn da jeg så dem rett der borte - for nå kan alt skje.


Tukáte