Ikke la dere påvirkes av tungsinn, slik forstår jeg så noenlunde at John Smallman prøver å gi råd. Men å følge dette rådet, det er mye lettere sagt enn gjort! Enten er jeg så påvirket allerede av fortida og dens kraftige fordreiningsvilje eller også er det illusjonen er så sterk at jeg synes det stanges i vegger over alt. Jeg ser det forgylte skinne igjennom, men jeg kjenner illusjonens tunge kappe også henge knugende over samfunnet. Nå virker dette som noe vi puster inn og som ikke gjør forskjell verken på illusjon eller nytid. Det er som om vi spiller de fortapte får alle sammen, vi er en grå masse som det skinner på fra et sted. Noen frihet til å bevege oss, synes det ikke som om vi har. Men dette er bildet for dagen idag, i morgen kan det være noe nytt som viser seg - forhåpentligvis.
Ofte får vi høre at vi gjør en formidabel innsats ved å hjelpe til der det trengs. At ingen av oss aner det minste om hvor dette pliktarbeidet avleveres, eller også når det kom på vår gjeldskonto, gjør ikke saken mer forståelig for den som skal holde kontoen i orden. Over hele verden mediteres det nå. Det er viktig at alle hjerter pensles med kjærlighet i alle årer og forgreininger i kroppens kanalsystemer, så både veikart og veiterreng er på linje og framstår som åpne og innbydende. Da er det bare å la seg skli rundt som hadde vi årets første skøytetur på isen. Hold denne intensjonen på netthinna. Se at du er høyt og lavt og under og over alt. Se at du flyter rundt, farten øker i takt med den friske lufta som fordeler seg i systemet ditt, og som ligger i hardtrening for en plass i køen til Lyset.
Svaret på alle problemer er så enkelt, så enkelt, sier forståsegpåere. Men er det så sikkert og visst det? Svaret er kjærlighet, har vi lest oss til, og hva er vanskeligere å holde på plass i et system godt innpakket i både illusjon og nytanker, enn kjærlighet? Denne så nødvendige kjærligheten kastet vi på båten for evige, evigheter siden, og nå er vi teoretisk innstilt på å lære oss denne betydningsfulle, kjærlighetens kunst på nytt. Det skal vi gjøre uten noen innføring fra en kyndig mester. Det jordiske mennesket er så vant til dualiteten, til glideflukten mellom sidene i dualitetens figur. Det jordiske mennesket har dualitetens prinsipp helt inne og vet at om ikke det ene lar seg gjennomføre, kan en la seg nærmest usynlig skli over til den andre siden uten tydelige spor.
Energifeltet vårt etter at vi ble jordiske vesener gir, som du ser, uttrykk for at vår guddommelige natur ble undertrykt og belastet så det gir seg store utslag - det vesrte var den begrensningen som har blitt påført energien gjennom generasjonene i evigheten. Mye taler for at vi ikke er så begrenset og troskyldige og uten tiltak som mye kan tyde på. Vi må tilbake til starten for å samle noen ord om størrelsen. Og der står det: "Dere er alle uhyre mektige vesener." Men vi valgte altså å skjule oss i illusjonen og heller spille separasjonsspillet. Skjult ble alle våre evner, om de var aldri så mektige og ville blitt veldig gode å ha parate i påkommende tilfelle. Dette spilte livet fikk heller ikke så lang varighet for hver gang. Vi stakk av mange ganger så unge at det gjorde veldig ondt i rekkene foran.
Universet er også en del av illusjonen til menneskebarna, og dette må det klares opp i med det samme. Vi er skapt for storhet, men valgte litenhet - ja, rett og slett intethet! Slik var det vi valgte rett etter at vi ikke så oss istand til å velge på annen måte, vi valgte det motsatte av storhet. Derfor ble det mye babyskrik og skrål på Moder Jord i alle de langstrakte evighetene som fulgte. Det har ikke tidligere vært registrert et slikt bråk og en sånn støy på en planet, som i evighetene etter dette valget. Nå orker vi rett og slett ikke mer, vi slår øynene opp og vi vil ta ansvaret for vår oppførsel og de valg vi foretar heretter. Vi må bruke tid på å klare opp i alle misforståelser vi har deltatt i. Alle lettvintheter vi slang oss med på rett og slett for å utforske den frie viljen som vi så råflott hadde fått utdelt.
Nå trenger vi å høre en hjertens takk fra oss sjøl til oss sjøl. Det er ikke en evighet for tidlig. Men vi trenger å høre mer fra oss sjøl, rettet til oss sjøl. Vi må velge kjærligheten denne gangen og vi må lære oss kjærlighetens språk. Vi må høre hverandre i kjærlighetens lekse hver dag, helt til den sitter som et skudd, som vi sier på denne planeten. Vi greier ikke å bevege oss framover, om vi ikke beveger oss i kjærlighet. Dette har vi lært nå, dette sitter. Vi er tilhørende en familie, så hvorfor kaver vi sånn med å opprette en ny familie? Det er da heller ikke det spillet vi har spilt i illusjonen en gang! Det er slett ikke for tidlig at vi endelig har bestemt oss for samling i bånn. Det er det som trengs, og slipp ingen ut før alle forstår alt om alle og alt. Det tar på å forsone seg med at vi til stadighet drepte hverandre.
Les John Smallman's kanaliseringer
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar