I følge Sheldan Nidle, skal vi nå være svæt nær store endringer både i verden og i livene våre. Det har foregått en omdreining i det som er i utvikling, så vi kan vente at gledelige resultater viser seg relativt snart. Dette er resultater etter tyve års press, sier Nidle! Det er press som har samarbeid som selve hjerteknuseren. Det blir omfattende landinger, sies det. Det skal bli koselig når den ene meldingen etter den andre om utenomjordiske landinger, runger over landet! Folk får ilinger gjennom alt som kropp heter, men det hjelper lite om en vil ha en pause, utomjordingene daler ned rundt oss som snøfnugg en stille julaften.
Vi går 'mann av huse', sjøl om det ikke har vist seg en mann i huset på langsommelige tider. Alt skjer og alt skjer i, innimellom, rundt omkring, og både over og under det som er. Et evig surr. Mye snakk. Mye å se. Mye å høre. Lite å forstå. Stor bevegelse og enorm urolighet i energien. Vi flyter liksom rundt hverandre. Vi er redde. Vi er opprømte. Vi er smått nervøse. Vi er fjetret. Vi er rare. Vi er stive. Vi er bevegelige. Mest av alt har vi sikret oss adgang til å flykte ut av det hele om nødvendig. Utenfor opphopninga av folk kommer det stadig nye til, så den fluktveien vi trodde var både nær og strak, den er tettet igjen nå og regelrett stengt.
Sammen med alle de andre følelsene som har kommet fra - gud vet hvor - er det nå en ilende klaustrofobisk dødskamp nærmest som pågår i kroppen, men som er fullstendig klar over at den ikke skal agere så enormt at andre kropper blir oppmerksomme på dens opprevne celler og sinn. Det må ikke skje. Den må greie møtet med en utomjording som om ikke noe spesielt er på ferde, mer pysete går det ikke an å være. Kroppen griper rundt tarmene og klemmer til, best å bruke det en får tak i under slike omstendigheter! Midt i dette jerngrepet, stirrer kroppen inn i et par grønne, store øyne og blir dåneferdig nærmest - hva i huleste?
Det er UTOMJORDINGEN! Den har blitt oppmerksom på kreket i nærmest sammenrullet tilstand farlig nær en stor kampestein som vil skjule den for evig og kanskje all tid. Det må ikke skje. Det er så mye som ikke må skje, akkurat nå når alt liksom holder på å skje på alle bauer kanter. Det kommer fra alle sider og skjer gjør det samme hva en bestemmer seg for. Verre har jeg visst ikke opplevd livet! At det kom en langveisfarende dettende i hodet på meg laget bølger i den rolige hverdagen i nabolaget. Nå myldrer det ut fra alle dører og vinduer også, og de stimler sammen rundt oss som har stimlet sammen forlengst. Nå tettes det mer til.
Dette blir himmelropende. Jeg vil ikke mer. Jeg vil inn til meg sjøl. Inn i huset mitt. Jeg vil bort. Bort fra både utom- og innomjordinger. Vil ikke se noen. Har lyst til å rømme. Det dummeste jeg kunne få lyst til her og nå. Det er ikke mulig å rømme en liten tå en gang. Alt står trykkende fast rundt meg. Jeg ser rett opp i lufta - den eneste åpningen jeg kan finne og gjøre meg litt nytte av. Ellers er alt tettere enn betong rundt omkring. Er det så strevsomt å ta imot en utomjording, så skal det heller bli overlatt til hvem som helst, men bare ikke bland meg inn i mottakelseskomitéen. Jeg vil ikke menges med grønnøyde som gjør livet så turbulent.
Tukáte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar