På samme tid som alt er flatt og batteriene kjennes tomme, stormer det, i eller rundt oss. Det er så mye nytt å forholde seg til. Innimellom flommer yppige tårer, fulle av vann, mens de flyr bort. Så kan varmen bre seg som storseilet på en båt, mens det i neste sekund er som om Ishavet ruller inn. VI er både båten, stranda, havet og alt i ett.
Ja, så er det neseblodet da - det sprudler etter en skala av forgodtbefinnende. Det virker som om dét har tatt mål av seg til å være den som setter farge på alt. Uten hele meg har de ikke kunnet spilt seg ut, noen av dem. Jeg lever jo her som selveste ALT'et, mens kjente og ukjente fyrer løs. Noen treffer blink, andre dø's.
Det rammer oss alle.
I dette virvaret fornemmer jeg - livet bruker melodimakere - eller musikkinstrumentbehandlere. Se for deg Per Spellemann et øyeblikk. Han står der i sin busserullaktig kledning og lar fingrene løpe over det lydskapende, mens omverdenen tryner eller forstår. Tidevannet stormer mot land, og drar ut som det formår ...
Nå gjelder realitetene. Nå er det bære eller briste. Nå gjelder det ikke å tenke, men heller ikke miste. For det som skjer, det skjer, om VI sover eller ler. Denne gangen slipper vi ikke unna. Vi innhentes, sorteres eller makuleres. Hva er det som avgjør vår skjebne i tiden? Det er tidevannet - ingen foran, ingen ved siden.
Tukáte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar