Noe kommer - noe går

Jeg vet ikke hva som er verst og best av å gå fra tid for å leve i nået, eller å gå fra nået for å leve i tid (som vi også har vært igjennom).  Det er i alle fall rart å forlate tidsperspektivet som har vært livet til nå.  For mitt vedkommende har tid og sted bare forsvunnet.  Jeg må stoppe opp for å finne ut eksakt hvor den fungerende verden rundt meg holder hus.  Hvilken måned mener noen det er akkurat nå, og hvilken dag og dato.  

Det er sjølsagt ikke bare de daglige begrepene vi innretter oss etter som sier farvel - alt det vante takker for seg og vi føler oss stadig mer ribbet til skinnet for gamle merkesteiner.  Det er et generelt vemod over alt som bare forsvinner.  Vi blir på en merkelig måte også knyttet følelsesmessig til de fiktive begrepene som har fungert som lim i samfunnet.  Jeg trodde det ville bli lett å kvitte seg med dette.  Men ...

Jo mer jeg går ut og inn og fram og tilbake i den tenkte verden nå, så forbauses jeg over de utallige nyoppdagelser jeg støter på.  De er slett ikke nye, men å oppdage nye sider ved dem, gjør både dem og det nye synet til innviklede nyvinninger.  Jeg greier ikke å få et bilde av hvordan det nye livet kommer til å arte seg.  Det nye livet er liksom så anonymt, og det virker ikke som det vil presentere seg nærmere heller.

Rart er det også å se hvor alvorlig det er når noe skjer utenfor de oppleste og vedtatte skjemaene.  Det er intet mindre enn dødsens alvor med alt slikt, hele tida. Vi kan undre oss over dette, men det får settes på menneskesinnets liste over det assorterte.  Det gamle samfunnet er forspent med mye tenkt og mange utveier.  Og nå skal vi innta det enkle, det puritanske ...?  Kanskje ikke, men dette vet jeg ikke nå.

Jeg har satt som overskrift - noe kommer - noe går.  Idet jeg skrev akkurat det, så ser jeg at det nye er uthvilt og det gamle er utslitt.  Det minner meg om mye jeg har sett i det gamle 3d samfunnet.  Det har vært livets og samfunnets orden dette - uthvilt og utslitt.  Rundt de to begrepene har vi sentrert med vår tenkning og våre liv.  Til alt overmål sitter jeg her og føler vemod over at vårt rare  samfunn skal endres! Hvorfor?