Alt handler om Tillit

Hva ligger foran oss.  Hva er det vi venter så spent på. Vil vi noen gang komme dit hvor det helt spesielle  5d er.  Jeg er i tenkeboksen sjøl, så jeg kommer ikke med svarene på spørsmålene jeg stiller.  Jeg innbiller meg at det er verdifullt at vi er mange som leter etter den samme nåla i høystakken, som vi finner til ulike tider, men vi har en samlet tanke mens letingen pågår.  Der ligger det positive, etter min mening. Vi samler tankene og vi samler dem rundt den samme undringen. Vi gir dermed det nye et fast, forent håndtrykk som er forståelig. Vi forventes de største mulighetene, etter at vi har fratrådt vår gamle stilling som borgere av 3d.  

Vi har vandret over 4d broen og er nå på vei inn i det nye terrenget kalt 5d.  Ser vi 5d foran oss som en stor sal, eller som et stort, uendelig gulv eller tak, eller ser vi svære vidder som må forseres før vi endelig kjenner at vi er der i 5d.  Noe stort, tror vi iallefall at det er, og høyt over oss (kanskje ...) mener vi det er logisk at det er, i og med at tallene stiger fra 3 til 5.  Det er nok slike tanker vi tumler med de fleste av oss som har lagt ut på denne turen. I bunn og grunn er det både fremmede og utenkelige tanker alt sammen.  Det er ikke så rart om det stokker seg litt i slike overgangstider.

Det er mulig at mange går rundt og småfortviler i sitt stille indre, men tør ikke å åpne for en samtale om det som uroer. Nettopp dette.  Det er ikke bare fritt fram å snakke om.  Det er fullt mulig å tvile på seg sjøl i stille stunder.  Det er ikke slikt avisene skriver om heller, og ingen andre er opptatt av det.  Ingen roper ut hvordan det henger sammen. Menneskene knirker i sammenføyningene, og vil ikke forholde seg til om alle de andre også er fortvilte knirkende.  Dette er så nytt, ingen har opplevd det tidligere.  Da blir det skremmende og kan lett få et sykdomsstempel. Der sitter det fast.

Det viser at verden har forandret seg, og det drastisk.  Det som er forandringen er at en mye større forståelse er på innmarsj.  Vi har forstått før også, men bare det øverste laget av det vi skulle forstå.  Nå ser vi igjennom det hele mye klarere. Vi gjennomskuer verden vi lever i. Det er som å gjennomskue store fjell vi tidligere har kravlet oppover for å få en oversikt fra. Nå kan vi stå på bakken å gjennomskue alt.  Ikke forstå dette for bokstavelig, men vi kommer til å vite uten at vi studerer og lærer slik vi har gjort.  Det er en grunn til at skolebarn flakker med blikket når de er på skolen idag. De vet.

Det er ikke verden som sådan, som endres.  Det er menneskenes forståelse.  Denne forståelsen er istand til å forstå så mye mer nå.  Vi bare vet det vi skal vite og vi ser mye nytt.  Vi har det så klart i systemet vårt.  Vi har bare ikke ordene som skal lage forklaringene, ennå.  Vi aner dem, men de er ikke helt modne.  De er innestengt i skallet sitt som multekart. Men gitt om vi ikke skal knekke denne koden også, vi finner nok ordene etter hvert. Vi knekker koder fra vi ser dagens lys, og det fortsetter vi med til dagslyset forsvinner og vi inntar en annen overgang som ikke er ny akkurat. Men vi går igjennom.

Alltid når vi lærer noe nytt, trenger vi en akklimatiseringsfase. Det er nødvendig denne gangen også. Tatt i betraktning alt usynlig vi holder på med, er det ikke rart om vi blir litt forfjamset i hverdagen.  Vi glemmer det mest elementære, vi forstår ikke det praktiske vi alltid har forstått. Vi er i en runddans hvor ikke noe er på plass, eller vi rett og slett ikke husker hvor vi skal finne det.  Det går litt rundt, rundt oss.  Vi blir litt uforstående til alt.  Et krafttak må til skal vi greie å konsentrere oss.  Alt er liksom i bevegelse, stikker seg bort, kommer fram igjen, og vi henger som regel litt bakpå.

Det kommer vi til å gjøre et lite halvår til, men da skal mye være unnagjort.  Vi er godt i siget slik det er, sjøl om vi er på spranget etter våre jordiske små hjelpemidler både titt og ofte. Det er ikke mulig å være så eksakt ennå, fordi sikten ikke er optimal rundt oss.  Det flagrer med noe slør også fortsatt, så vi får bare løpe etter de nære ting som best vi kan. Alt handler om tillit.  Tillit til livet.  Tillit til at vi makter dette livet. Tillit til at alt ordner seg til det beste for alle.  Tillit til at det som skjer er riktig, uansett hvor umulig det virker med det samme det skjer. Det er alltid det store bildet vi må favne.

Se også:  The Beacons of Light