Ofte møter vi på artikler som forteller oss at frelsen ligger i; å være til for andre! Blar vi videre kan vi finne artikler og utsagn som sier; det er viktig at du konsentrerer deg om deg sjøl og lar andre ta ansvar for seg og sitt liv. Hvis noen trenger en retningsgivende kommentar, må vedkommende først gjennom et forvirrende minefelt av uttalelser, meninger og postulater. Ikke greit. Det beste må være at vi sjøl, plasserer oss sjøl i mylderet av aspekter av ett og det samme Selvet, og så finne ut på egen hånd hvordan vi som et liknende aspekt, skal agere eller gli inn blant de andre.
Er livet en seilas hvor vi støter mot de andre og dundrer løs etter forgodtbefinnende, med vårt eget humør i aksjon som på en trampoline. Eller er det om å gjøre å manøvrere mellom aspektene som mellom undersjøiske skjær. Hvis dette siste, hvorfor kaller vi det i praksis for falskhet og bortforklaringer og så videre. Kan det være fordi forklaringene som følger, ofte blir imøtegått på en lite klok måte. Når noe er tolket og reagert på av ett aspekt, så er det for seint å stille vedkommende til veggs i den saken - uansett hva vi mener. Saken er avgjort - den er fortid.
Kan det være språket og måten vi bruker språket på - med gamle, utgåtte begreper - måten vi kommuniserer på som er noe ad hoc og lite gjennomtenkt. Kanskje det er en grunn til å se på språket og begrepene på nytt, gå igjennom hvordan begrepene brukes og kommunikasjonen da blir. Kanskje mangler det en ingrediens i kommunikasjonen mellom vanlige mennesker - en godvilje der det ofte lurer en motvilje eller en mistenksomhet.
Av en eller annen grunn, er det en sterk hang i samfunnet til å mene at IQ og mistenksomhet er ett og det samme. Er dét det?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar