Menneskehetens oppvåkning er overhengende, sier John Smallmann. Ha øynene rettet mot himmelen, sier andre, og vi tror at alle har de noe viktig på sin dagsorden som det er verdt å feste lit til. Så derfor; vi legger hodet både på skakke, og på nakke - i klippefast tro om at snart kommer det et luftskip seilende, det som vi venter sånn på at alt vi har av kroppsberedskap står i høyspenn. Om alt fungerer optimalt den dagen noe skjer, er heller usikkert, kroppen forlanger iallefall en slags reaksjon nå, en reaksjon som så langt mulig er innstilt på en helt spesiell hending, en hending av det helt fantastiske slaget.
Skjer dette vil det sette sinnene i kok på den aller villeste måten. Det vil boble og syde og vi vil ikke vite hva vi skal tro, men bukter oss som slanger en sommerdag i lyngen. Slik det er nå skrider vi rundt som spørsmålstegnet og har det gøyalt i hodet, men noe mer skjer ikke verken i kroppen eller i omgivelsene. Mistroen senker seg, og et gufs av mørk energi senker seg også - sprenger seg inn. Når vi kopler inn igjen er vi blitt til et spørsmålstegn som virkelig er spørrende. Er det dette vi har stundet etter i alle år som vi har lest, kikket mot himmelen og forventet ukjente som landet i det kjente?
Alt er blitt så godt som uinteressant etter at hodet og verden forøvrig (hvis mulig ...?) ble fylt med romskip i flerfoldige størrelser og utgaver. Parentesen foran her står ikke for noe speielt og uforståelig, nei, den står kun for det vi kaller illusjon (de andre menneskene). Vi er jo bare En, eller ... !? Kan vi da snakke om en verden forøvrig - en verden utenom oss sjøl? Jeg er sterkt i tvil, men det er graderinger her, jeg ser det. Hvor lenge skal dette pågå før vi har full oppklaring? Så er svaret igjen - "... jeg vet ikke". Jeg har altså studert på dette fenomenet snart i 10-15 år, og resultatet er lik tusen nye spørsmål og null svar!
Hvorfor? Livet er en så uforståelig nøtt, at det beste er nok å ikke si mer om hva eller i hvilken retning tankene går. Det er ikke mulig å finne ut av det. Det er ikke mulig å finne fram til et tilnærmelsesvis godtagbart svar engang. Det er et mysterium større enn alt, men uhyre interessant og engasjerende er det. Verden har vært fylt av prester og proster og biskoper og andre svartkledde, og likevel så vet vi ikke det spor når vi trenger å vite. Hva har alle de viktige mennene i sine svarte kjortler bedrevet tida med, der de daglig ruslet gjennom benkeradene på jakt etter tilhørere? Livet er egnet for spekulasjon i alle retninger!
Vi har ikke svaret på hvor folket er, men nå er vi mer interessert i hvor luftskipene er! Hvor blir dé av? Hvorfor skal vi ha det slik her på Jorda? Er det noe med dette Mennesket som aldri skal være på plass før Mennesket eller Menneskene har funnet seg sjøl - har funnet ut av alt rundt og på denne Kloden. Har alt klart med de tomme benkeradene i kirka og forøvrig antallet mennesker i omløp på kloden - En eller Mange? Og hva med selve Universet? Hvor mange svar har vi om dét? Ingen. Henger det svar i luften over oss - og er det bare 'å plukke de ned' som det heter i sangen? Standardsvaret mitt er; "Jeg vet ikke."
Tukáte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar