Det heter at vi er flerdimensjonale vesener, men hva betyr det egentlig? Vi går ut fra at vi har muligheten til å rekke flere dimensjoner, muligheten til å forstå oss inn i dimensjoner som stadig stiller større krav til oss. Jeg innbiller meg at i tredje dimensjon så har jeg generelt et praktisk syn på virkeligheten, inntil jeg plutselig får en innskytelse og bruker tanken på å lete meg utover eller innover i den daglige tralten og tankegangen. Da viser det seg at mulighetene er store for å utvide horisonten fra dens væren i går og til imorgen via idag.
Slik kan jeg fortsette å søke på kryss og tvers så jeg til min glede oppdager at det er fullt mulig og få nye emner til å dukke opp. Når de nye emnene er der, er det de nye svarene som må finnes for de er der så absolutt de også, det vet jeg på en forunderlig måte uten å vite det ifølge 3d sinnets forståelse. Dimensjoner kan ses på som etasjene i et stort hus hvor du beveger deg fra nederste etasje til øverste. Utsikten varierer fra etasje til etasje, men ingen framstår som bedre enn noen av de andre, bare med annerledes informasjon / utsikt.
Vi husker stadig flere av våre medfødte verktøy (tanker) for det flerdimensjonale sinnet, og med slike kan vi flyte igjennom det ('brannmuren') som stenger for utsikten til å avansere. Hva er det viktigste for oss som har gått inn i den tredimensjonale kroppen for å utføre dette jordiske eksperimentet? Vi har fått høre fra vi var små at det er viktig å arbeide, derfor er det mange som tror arbeidet er det viktigste av alt vi kan foreta oss her i dette livet. Arbeidet er en sannhet med modifikasjoner, men mange mener dét og livet er som hånd i hanske.
Det viktigste i livet på Jorda er ikke arbeidet, men Kjærligheten! Dette er det vanskelig for menneskebarna å forstå, og som et av dem kan jeg skrive under på denne påstanden. Når vi blir gjort grundig oppmerksom på det og når vi så tenker dypt igjennom realitetene i det, forstår vi det nok på et teoretisk plan. Men så - hva med å leve opp til det, dét er det aller vanskeligste. Tenk deg da, i ord og handlinger skal vi være pepret med kjærlighetsfylte tanker - og akkurat der ligger kraftanstrengelsen som for et jordisk vesen virker så godt som uoverkommelig.
Men vi må trene jevnt og trutt på dette. Tenke bare godt om alt og alle i alle situasjoner. Snu alt til det beste og se at det er mulig å gjennomsyre alt med kjærlighetsfylte tanker. Glipper det en eller flere ganger, så tilgi deg sjøl. Tilgi dem du ser som andre rundt deg, om de gjør noe som for deg ikke fortoner seg som verken godt eller kjærlighetsfylt. Det er du som er hovedpersonen i ditt liv og det er jeg som er hovedpersonen i mitt liv. Ut fra denne enkle filosofien skal det være mulig at hver og en av oss holder seg til sin egen person - alltid. Men lett er dette ikke.
Tukáte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar