27. februar samlet vi oss, en dannet liten flokk for å hilse på, og snakke med, Iliuka, vår felles venn - fra hvor ... ? ... "vi aner det knapt med forstanden". Likevel, Iliuka er ekte nok når han besvarer våre spørsmål, og alle syns vi han er synlig tilstede! Også når han go'modig gjør litt ablegøyer med noen av oss i rommet, da er han meget ekte! De kan nok dette med å skape moro, de der oppe! For et herlig liv, de går sikkert bare rundt og slår vitser for det meste hele tida. Vi kan ikke annet enn glede oss til det blir vår tur til å besøke den gjengen!
Iliuka var opplagt og full av glade frekvenser. Han satte dagsorden for energien i rommet før vi fikk sukk for oss, og når han drar virker det kaldt og trist i både gulv, vegger og tak. Det er som om hele rommet gråter i hver en flis og fiber. Det er helt merkelig, men slik er det. Det hjelper ikke med en ganske frisk kopp kaffe heller - det blir bare en tam erstatning. Nei, det må nok mer enn en kopp COOP-kaffe til for å erstatte Iliuka, ja - om han i det hele tatt kan erstattes. Det kan han jo ikke!
Men morsom er han og morsomhetene kan han å sjonglere med slik at det inntrer et nyere liv i deltakerne, nyere enn det de kom inn med. En tryllekunstner i fri utfoldelse, blir som en klossmajor i sammenlikning. Nå er jo Iliuka en gammel indianer, og i hans stamme kunne de ikke greie å gjøre så mye annet enn å le, tenker jeg. Det kunne ikke bli mange fangstene der nei, på en dag, men kanskje de som skulle fanges samlet seg rundt latteren de også - det kan i alle fall gjerne jeg tro.
For at Iliuka er en magiker også, er klart, og magikere greier mye vi ikke greier. De trollbinder folket og etterpå har de den hele og fulle kontroll over flokken. Det samme med Iliuka - og alt er bare godt ment, det er det aller beste med han. Hans velmenende og gode lynne er til å smelte av. Hans tale bergtar folk og morsomhetene bryter stillheten som stjerneskudd på himmelen. Det er en gjennomgripende og altomfavnende godhet i Iliukas nærvær, som ingen kan være ubemerket av.
Den ene spørrerunden etter den andre, gled stille og forsiktig forbi. Vi stilte meget vanskelige spørsmål, syntes vi i rommet, men når Iliuka fikk tak i dem var de ikke lenger verken vriene eller vanskelige. Det gikk lekende lett for han å turnere de spretne ordene - Iliuka leker seg med ordene og setningene våre og smører de utover som det passer han best. Vi sitter rundt som tente lys som 'brenner' akkurat slik vi skal. Ikke en lyd utenom den andektige stemmen som stiller et spørsmål, eller en latter som runger.
Dette er i korte trekk et rådsmøte med indianerhøvdingen Iliuka! Vi blir satt tilbake til en tid da frekvensene var opplyste - også hos de vanlige jordboerne - ikke bare hos noen priviligerte. Vi kjenner blomsterduften i rommet, slik de - indianerne - kjente blomsterduften rundt seg til daglig. Vi nyter Iliukas tale, hans 'tull og tøys' og hans oppkvikkende væremåte - alt passer til stemningen rundt. Så er det bare å formote seg på å gå ut i den triste natten og lengte til neste gang ...
Jeg Er den Jeg Er
Iliuka var opplagt og full av glade frekvenser. Han satte dagsorden for energien i rommet før vi fikk sukk for oss, og når han drar virker det kaldt og trist i både gulv, vegger og tak. Det er som om hele rommet gråter i hver en flis og fiber. Det er helt merkelig, men slik er det. Det hjelper ikke med en ganske frisk kopp kaffe heller - det blir bare en tam erstatning. Nei, det må nok mer enn en kopp COOP-kaffe til for å erstatte Iliuka, ja - om han i det hele tatt kan erstattes. Det kan han jo ikke!
Men morsom er han og morsomhetene kan han å sjonglere med slik at det inntrer et nyere liv i deltakerne, nyere enn det de kom inn med. En tryllekunstner i fri utfoldelse, blir som en klossmajor i sammenlikning. Nå er jo Iliuka en gammel indianer, og i hans stamme kunne de ikke greie å gjøre så mye annet enn å le, tenker jeg. Det kunne ikke bli mange fangstene der nei, på en dag, men kanskje de som skulle fanges samlet seg rundt latteren de også - det kan i alle fall gjerne jeg tro.
For at Iliuka er en magiker også, er klart, og magikere greier mye vi ikke greier. De trollbinder folket og etterpå har de den hele og fulle kontroll over flokken. Det samme med Iliuka - og alt er bare godt ment, det er det aller beste med han. Hans velmenende og gode lynne er til å smelte av. Hans tale bergtar folk og morsomhetene bryter stillheten som stjerneskudd på himmelen. Det er en gjennomgripende og altomfavnende godhet i Iliukas nærvær, som ingen kan være ubemerket av.
Den ene spørrerunden etter den andre, gled stille og forsiktig forbi. Vi stilte meget vanskelige spørsmål, syntes vi i rommet, men når Iliuka fikk tak i dem var de ikke lenger verken vriene eller vanskelige. Det gikk lekende lett for han å turnere de spretne ordene - Iliuka leker seg med ordene og setningene våre og smører de utover som det passer han best. Vi sitter rundt som tente lys som 'brenner' akkurat slik vi skal. Ikke en lyd utenom den andektige stemmen som stiller et spørsmål, eller en latter som runger.
Dette er i korte trekk et rådsmøte med indianerhøvdingen Iliuka! Vi blir satt tilbake til en tid da frekvensene var opplyste - også hos de vanlige jordboerne - ikke bare hos noen priviligerte. Vi kjenner blomsterduften i rommet, slik de - indianerne - kjente blomsterduften rundt seg til daglig. Vi nyter Iliukas tale, hans 'tull og tøys' og hans oppkvikkende væremåte - alt passer til stemningen rundt. Så er det bare å formote seg på å gå ut i den triste natten og lengte til neste gang ...
Jeg Er den Jeg Er
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar