Ingen av oss vet vel igrunnen hvordan denne masseoppvåkninga kommer til å forløpe. Det er mange antakelser, men ingen vet noe med sikkerhet. Kanskje er det ikke så om å gjøre heller, akkurat det! Vi får stole på at det inntreffer, og så dveler vi ikke mer ved på hvilken måte det kommer til å skje. Det skjer! Dette er det essensielle for oss nå. Vi gjorde et eksperiment med å senke oss ned i uvitenhet og begrensning en gang for 'lenge, lenge siden'. Det står respekt av et slikt hasardiøst vågemot - tross alt!
Vi kom fra trygge, sikre omgivelser, fullkommen som bare det, og bokstavelig talt hoppet i det ukjente! Begriper ikke hva vi tenkte på! Men, uten slike byks i det evige kretsløpet, så får vi ikke gjort noen nyoppdagelser. Det må til - det nye skal vi utforske og der ligger også spenningen, drivkraften til å gå videre og alt det der. Alle er nok enige i dette synspunktet, men kanskje det er tryggest å lese eller høre om at alle andre tar selve spranget, så slipper akkurat vi da - denne gangen liksom! Ikke alle er slik at de kan fungere som oppdagelsesreisende!
Slik er det nok mange som tenker, men de var med på det store hoppet den gangen! Og enda kan vi ikke helt forklare hvordan det gikk for seg. Vi vet det må ha skjedd, men hvordan? Samlet vi oss og snakket om hvem som skulle gjøre første framstøtet, og det neste osv? Uten å vite hva som ventet oss? Hvordan skulle vi leve, hvordan skulle vi té oss dit vi kom. Hva skulle vi leve av og hva skulle vi kle oss i - alt var ukjente faktorer. Hvor lenge skulle vi være der? Det var egentlig svært godt gjort at vi greide å planlegge noe så ukjent.
Det er ikke bare, bare å komme fra et liv hvor du ikke trenger å tenke på hva, hvem eller hvordan - og rett inn i en tilværelse der du ikke kan eller må tenke på noe annet! Vi forstår dette og mye mer idag, men det var mye vi ikke forsto den gangen - det meste forsto vi ikke en døyt av, tror jeg, og det er kanskje det beste i slike situasjoner. Alt det jeg skriver nå blir bare i spørrende ordelag, og så vet jeg at ingen kan svare meg! Vi var jo i samme båt! Nettopp begrenset fra det fullkomne og forvandlet til det ufullkomne - helt og totalt ufullstendig og fragmentert!
Nå er det spørrende blikket, den uvitende hjernen og alle delene forøvrig, i samme forvirrede modus igjen. Skal vi aldri slå oss til ro? Være 'lykkelig som liten', og basta. Må vi holde på slik? Dra hit og dit i tanken. Lev her og der i realiteten. Og så pakke snippesken igjen når noe gir en prikkende følelse i hele kroppen. Reis! Flytt på dere! Ikke gro fast her da! Er dette oppskriften? Kommer dette til å gjenta seg i det uendelige? Tar det ikke lange stunden før vi er ute på nye turneer? Drar vi videre til andre planeter etter hvert? Er det slik hverdagen kommer til å arte seg?
OK - så vet vi det!
Tukáte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar